Nye takter

Farvel til verdensmusikken

«Verdensmusikk» er blitt et meningsløst begrep. Festivalen Oslo World snur vante forestillinger om begivenhetenes sentrum på hodet.

Oslo World har valgt «avant garde – i periferien» som tema for årets festival. Vanligvis er det mesteparten av all verdens musikk som antas å komme fra periferien. Sett fra Norge innebærer dette at musikk fra Asia, Afrika, Sør-Amerika og Midtøsten befinner seg i utkanten av det alminnelige musikkbildet – som oftest dreier seg rundt den angloamerikanske popmusikken, eller den alminnelige vestlige forståelsen av musikk. Det er derfor ingen tvil om hvem som fikk minst oppmerksomhet her hjemme under Nobelkonserten i 2009: Luis Fonsi fra Puerto Rico. I år er hans «Despacito» verdens aller mest spilte sang. Men noen må legge til rette for at musikken skal bli hørt, for å nå publikum i andre land. Dette kan være en langsommelig prosess, mot et større verdensbilde. Mot et mer mangfoldig musikkliv.

Etter 15 år med Oslo World Music Festival har festivalen tatt konsekvensene av at «world music» er blitt et mislikt begrep. Det langt enklere Oslo Word indikerer at Oslo igjen tar imot artister fra alle verdens kanter, men tar samtidig et farvel med en underlig sjanger som har blitt stadig mer forvirrende i årene som har gått siden den ble oppfunnet. For den ble virkelig funnet opp. Mot slutten av 80-årene, da man trengte en samlende betegnelse på musikken som ikke tilhørte den vestlige kultursfæren. Som ikke passet inn i den alminnelige forståelsen av rock, pop, jazz eller klassisk musikk, men som gjorde stadig større inntrykk.

Denne musikken ble presentert på nye festivaler som WOMAD (World Of Music Arts and Dance) og Peter Gabriels plateselskap Real World, som ga ut innspillinger publikum før ikke hadde kommet i nærheten av. World-begrepet var lett å ty til, men derfra til å antyde at musikken fra alle verdens kanter var en egen sjanger var å trekke det litt langt. Vi hører igjen noen av de første platene fra Real World, og forundrer oss over at Nusrat Fateh Ali Khan fra Pakistan, Värttinä fra Finland eller The Drummers Of Burundi fra, eh, Burundi, ble antatt å være en egen stilart, fordi de ble plassert i de samme hyllene i det som ble kalt platebutikker.

Her i avisa har også begrepet vært i bruk siden, men stadig oftere i anførselstegn, eller med «såkalt» foran. I årenes løp tok stadig flere til uttrykk for de ikke kjente seg igjen i begrepet. Allerede for 15 år siden var Manu Chao en av de vi snakket med som var mindre begeistret. – Jeg vet ikke hva verdensmusikk betyr. Vi bare blander sammen det vi kan. Det er ikke noe vi har tenkt ut at vi skal gjøre, det bare kommer herfra, sa han, og tok seg til hjertet: – Alt er verdensmusikk. Derfor betyr ikke ordet noe for meg.

Vi er vant til å generalisere når det kommer til musikk. Derfor oppsto begrepet «verdensmusikk», om alt som kom utenfra. . Vi har møtt oss selv i døra ofte nok. Roskilde Festival har i alle år presentert et bredt utvalg av artister fra alle verdens kanter, men i mange år var de plassert på en egen scene. Mens dette praksisen fortsatt pågikk ble vi konfrontert med forenklingene det året Jaga Jazzist var plassert på denne Ballroom-scenen, samme dag som Orchestre Baobab fra Senegal. Hvis vi fra vårt ståsted kunne definere Baobab som afrikansk musikk må vi vel også si at Jaga Jazzist spiller europeisk musikk? Skulle vi vært enda mer presise kunne vi si at de spiller norsk musikk, men hvor plasserte dette dem blant de andre norske artistene på festivalen dette året? Et sted mellom Satyricon og Berlevåg Mannssangforening? Musikk er musikk!

Det er her Oslo World kommer inn med sin forståelse av begrepet «avant garde» som årets tema: Radikale stemmer som bruker kunsten til å forandre samfunnet – enten det foregår i det stille eller med sterke virkemidler, enten det er en strategisk plan eller en utilsiktet konsekvens av et intuitivt kunstnerisk uttrykk. Avant garde er ikke en egen lyd. Den kjenner ingen grenser, verken geografisk eller estetisk. Det går an å spille melodiøse viser på kassegitar, og likevel være avant garde, hvis den rette holdningen er til stede. De som går foran og baner vei i dag, de møter ofte motstand fra den store alminneligheten, men kan godt bli morgendagens folkehelter.
 
Dagsavisens musikkseksjon Nye Takter vier igjen et eget bilag til denne festivalen. fordi den er et uttrykk for det som alltid har vært Nye Takters viktigste misjon – å fortelle om musikk som det store flertallet ikke hørt, men som veldig mange vil ha stor glede av å oppdage.

(Først publisert i Nye Takters bilag til Dagsavisen fredag 20. oktober. Bilaget ligger også ute på konsertstedene til Oslo World.)

Mer fra Dagsavisen