POP
Taylor Swift
«1989»
Big Machine/Universal Music
Det er ikke mange med bedre popteft enn den svenske produsenten Max Martin. Når da Taylor Swift vil ta karrieren mot pur pop, på sitt femte album, er dette en heftig bra match. Max Martin er sågar utøvende produsent på hele albumet så det er en sonisk rød tråd her og ikke et sånt sprikende album med 12 spor av 12 produsenter.
Siden sist har Swift gått helt pop og latt countrybiten ligge til en senere anledning. Hun satser på synther og 80-tallet. Dessuten er tempoet skrudd opp et hakk, ja selv de rolige låtene er dansbare - nesten. I intervjuer har Swift uttalt at hun var enorm fan av Britney Spears under oppveksten og dette må da være hennes barndomsdrøm, spille inn plate med de samme svenskene som sørget for Britney-suksess? Du vet store trommer, uimotståelige melodier og heftige allsangrefrenger.
Taylor Swift skriver selv låtene her, sammen med blant andre Max Martin og Shellback, og bidrar med produksjon på flere av dem og resultatet er effektivt som bare fy. I tillegg framstår hun som sympatisk over hele «1989», året hun er født. «Cause darling I am a nightmare dressed like a daydream» synger hun på «Blank Space». Eller; «everyone here was someone else before», i «Welcome To New York». Slike litt naive, men treffsikre tekstlinjer er det flust av her og låtene er nesten uten unntak singlemateriale. La gå, de aller fleste handler om kjærlighet, men er det ikke det pop skal dreie seg om? De store følelsene, på godt og vondt?
Taylor Swift har med det gjort en mainstream pop-plate det er vrient å overgå. Dette låter ikke moderne. Dette låter ikke nyskapende. Dette låter ikke utfordrende. Dette låter ikke eksperimentelt. Dette låter derimot stort. Dette låter trygt og godt. Dette låter som det skal. Kort sagt; dette låter som Max Martin og er helt uimotståelig.