Nye takter

Et siste farvel

Tirsdag døde Glen Campbell, en av Amerikas alle største sangere. Albumet «Adios» kommer som en planlagt avskjed, etter en svært innholdsrik karriere.

Dagsavisen anmelder

5

Glen Campbell

«Adios»

Universal

Glen Campbell var en av de mest feirede countrysangerne på 60- og 70-tallet, men har først i senere år blitt anerkjent som en av de aller fineste, uansett tid, uansett sjanger. Han ble diagnostisert med alzheimers i 2010, la ut på en lang avskjedsturné, og vi var sikre på at «Ghost on The Canvas» fra 2011 skulle være hans siste album. Og at «I’m Not Gonna Miss You» fra 2014 var hans siste sang, der han fortalte om hvor glad han var i sine nærmeste, uten å være i stand til å gi uttrykk for det i tida som kom.

Så viser det seg at han laget enda et album, nummer 64 (!), før det var for sent. To måneder før han døde kom albumet «Adios» ut. Med sanger som Campbell lenge hadde ønsket å spille inn, men aldri rukket. Velkjente nummer som «Everybody's Talking», «A Thing Called Love» og «Don't Think Twice, It's Alright». Duetten med Willie Nelson i «Funny How Time Slips Away» får helt ny mening her.  
Glen Campbell status som en av populærmusikkens store sangere kommer først og fremst på grunn av hans tolkninger av Jimmy Webbs sanger, som «By The Time I Get To Phoenix» og «Wichita Lineman». Selv om han først og fremst er kjent for å være en stor tolker av andres sanger begynte Glen Campbell som gitarist. Han var studiomusiker i Los Angeles, en av dem som gjerne gikk under fellesnavnet The Wrecking Crew. Han spilte på flere av de legendariske produksjonene til Phil Spector, senere med Elvis Presley («Viva Las Vegas»), Frank Sinatra («Strangers In The Night»), The Monkees («I'm A Believer»), Simon & Garfunkel («The Sound Of Silence») og en lang rekke andre.

Han ble hentet inn for å erstatte Brian Wilson i Beach Boys i fire måneder etter Wilsons første sammenbrudd i 1964, avslo tilbud om fast plass i gruppa, fikk nydelige «Guess I‘m Dumb» av Wilson i stedet, fortsatte sin egen sangkarriere og begynte å nærme seg den pop-pregede delen av countrymusikken. Men beholdt kontakten med Beach Boys lenge nok til å spille gitar på «Pet Sounds» og «Good Vibrations» også. Allerede da kunne Glen Campbell ha sagt seg fornøyd med sitt bidrag til popmusikken. Likevel hadde han større ting i vente.

Jimmy Webb har fortalt oss om en tidlig bønn til Gud, om å få det til i musikkbransjen, og kanskje til og med få jobbe med en sanger som Glen Campbell. Dessverre, la han til, glemte han å be om å bli en suksessrik sanger selv. Dette kan nok Webb leve med, for med stemmen til Glen Campbell ble sangene hans udødelige. Gjennombruddet til den nye dynamiske duoen kom med «By The Time I Get To Phoenix» i 1967. En av de mest melankolske fortellinger om ensomhet som populærmusikken har skapt. Den fikk to Grammy-priser, Campbell fikk samtidig to priser til for «Gentle On My Mind» og var på vei til å bli en av USAs fremste sangere.

Han spilte inn en lang rekke andre sanger av Jimmy Webb. «Galveston» var en reaksjon mot Vietnamkrigen, lett forkledd som en rapport fra den amerikanske borgerkrigen. Og «Wichita Lineman» er rett og slett en av de aller fineste av alle verdens fine sanger. Denne uforglemmelige framstillingen av telemontøren som henger i stolpene og mener at han hører kjæresten synge bortover telefonlinjene. Den er senere gjort av Ray Charles, R.E.M. og Johnny Cash, uten at noen kommer i nærheten av sødmen i stemmen til Campbell.

Glen Campbell hadde sine opp- og nedturer privat også, og hans aller største hit, «Rhinestone Cowboy» fra 1975, summerer vel opp livet hans ganske greit. Om en sanger som har sine prøvelser, men overlever og kommer tilbake til evig tid.

Alle gamle hedersmenn fortjener en fantasifull plateprodusent som kan gi dem en verdig slutt på karrieren. Julian Raymond styrte innspillingen av «Meet Glen Campbell» i 2008, visstnok hans 60. album, der han framførte «Sing» av Travis, samt sanger av Green Day, Replacements, Foo Fighters og Velvet Underground, som om de var hans egne. Raymond hadde også  overoppsynet med «Ghost On The Canvas», men denne gangen var sangene nye, for det meste skrevet av Campbell ble selv sammen med Raymond,  med helt nye bidrag av yngre beundrere. Albumet begynner rørende religiøst med det korte forspillet «A Better Place», der Campbell takker for at livet har behandlet ham godt, men tror at et bedre sted venter. Så kommer det velkjente morsesignalet fra «Wichita Lineman» som intro til Paul Westerbergs «Ghost on The Canvas», som befinner seg et sted mellom liv og død, og som for alvor setter tonen for resten av plata Campbell hadde også lyst til å minne om sine evner som gitarist, og fikk med seg Brian Setzer, Rick Nielsen (Cheap Trick) og Billy Corgan (Smashing Pumpkins) for å ha yngre krefter å bryne seg på.

Glen Campbell var aldri veldig moteriktig da han var på høyden av karrieren i slutten av 60-årene. Hans avslappede countrypop lå alltid et stykke fra den dominerende rockeholdningen, og etter hvert gled han veldig langt inn i den lette underholdningsmusikken. Med dagens mer avslappende musikksyn kommer de delikate tolkningene av gode sanger til sin rett. Den beste samlingen av Glen Campbells gamle sanger er «The Capitol Years 65/77». Som tar for seg hele glansperioden hans. Popmusikk blir ikke mer utsøkt enn dette.

På det endelige avskjedsalbumet «Adios» var stemmen fortsatt i veldig fin form. Hadde vi ikke visst verre kunne vi trodd at alt var i sin skjønneste orden. Det er i tillegg svært smakfullt produsert, med fingerspissfølelse i alle ledd. Det aller beste med albumet er fire sanger av Jimmy Webb, som kommer som et kjærkomment siste tilskudd til deres store historie sammen. Helt til slutt, Webbs «Adios», før kjent med Linda Ronstadt, nå så rørende at det nesten ikke er til å holde ut.

ølg Dagsavisen Nye Takter på Facebook!