Nye takter

Et lite stykke Norge, et stort musikkstykke

Ketil Bjørnstad og Ole Paus møtes igjen. Burde de gjøre det oftere?

Dagsavisen anmelder

5

POP

Ketil Bjørnstad & Ole Paus

«Frolandia»

Grappa

Ole Paus og Ketil Bjørnstad har opptrådt sammen med ujevne mellomrom siden «Lise Madsen, Moses og de andre» i 1975. Et ambisiøst dobbeltalbum som godt tåler et gjenhør. 40 år etter har de fortsatt mer på hjertet.

Ole Paus har sagt opp som plateartist, men holder aktiviteten oppe som frilanser. Han står bak alle tekstene på den nye plata til Jonas Fjeld, men er bare sanger på dette albumet, med Ketil Bjørnstads tekster og melodier. I sanger som er fulle av naturbeskrivelser fra Indre Agder. Et noe snevert utgangspunkt kunne man tro, med steder mange av oss bare kjenner gjennom Peder fra Froland, Erik Mykland og ulven fra Vegårdshei. Skepsisen blir fort gjort til skamme. Det lokale er igjen det mest universelle.

Mye av plata bærer preg av den såkalte norske tilstanden. I «Vemodet i et ansikt»: «Alene i dypeste skogen/Furutrær». En stille desperasjon med et ekko av Lars Hertervig . Nært opp til den alminnelige oppfatningen av vår innadvente ettertenksomhet. Her er mye naturromantikk med dyrespor, fossebrus, stabbur, myr og tjern, og en elg i solnedgang. Som en humoristisk kontrast kommer «Turkart for Froland», med sin oppramsing av enda flere rare stedsnavn, og kjente nasjonale fenomener som Kvikk Lunsj fra Freia, elgbiff, dialekt, grilldress og vårrull fra Thailand. «Frolandia» kommer i det hele tatt som en forlengelse av «Vårt lille land».

Sangene er egentlig gode, gammeldagse viser, med en så sofistikert produksjon at den sprenger grensene. Med en klar, akustisk lyd som minner om Bjørnstads egne innspillinger. Spilt inn med Jan Erik Kongshaug i Rainbow Studio, som alltid en nytelse estetisk. Men nå med stemmen til Paus som et nødvendig forstyrrende element. Skjønnsang på toppen av denne vellyden kunne fort vært litt for mye av det gode. Når Paus synger linja «hva visste jeg om Froland før jeg kom dit», i åpningssangen «Et sted å slå seg ned», blir vi nærmest tvunget til å høre etter. Dette vil vi vite mer om.

«Vi som trekker i trådene» tilfører politisk sarkasme. «Turbinene ved Bøylefoss» har en poetisk industriell kraft, en «Nisser og dverge» for moderne tider. Vakre og yre «En verden åpner seg for henne» burde være en radiohit for voksne. Etter mange fine bidrag med fela får Annbjørg Lien «Mot skogen» som solonummer mot slutten. «Frolandia» har en lang rekke slike fine enkeltspor, men er sterkest i sin helhet. «17 sanger» står det uthevet på baksiden av omslaget. «Et album» er en mer dekkende beskrivelse. Et utmerket eksemplar av en art som ikke er så truet som mange vil ha det til.