Nye takter

Et godt år for Tønes

Tønes har satt sin egen standard. Han innfrir igjen.

Dagsavisen anmelder

5

Tønes

«Sesong fire»

Kinkverk

Alle vet at sesong fire av «The Wire» er den beste. Så det er tøft av Tønes å navngi den nye plata si etter den beste sesongen av tidens beste TV-serie. Og jeg er neimen ikke sikker på om dette er Tønes’ beste album. Men Frank «Tønes» Tønnesen har etter hvert satt sin egen standard: Ingen skriver låter som han, ingen er bra på samme måten som Tønes, og kvaliteten på utgivelsene hans de siste fem årene har vært jevnt skyhøy.

Denne gangen har sambygding Emil Nikolaisen en sentral rolle, som medprodusent og medspiller, på en rekke mer eller mindre underlige instrumenter. Nikolaisen er ellers er kjent for bl.a. gitarstøy med Serena Maneesh. Her spiller han nesten helt rein gitar hele veien, han er tilstede bare som en forsiktig elektrisk dirring. Frode Strømstad, mannen bak den store Tønes-gjennombruddet som produsent for «Sån av Salve» (2012) er med igjen, sammen med Anne Lise Frøkedal (de to utgjør ellers gitarpop-duoen I Was A King). Men de holder seg enda mer diskret i bakgrunnen her enn sist. Det er kreditert «trommer» på tre låter, men jeg hører det nesten ikke. Alle trekker seg tilbake for å gi rom for Frank Tønnesen. Det melodiske talentet hans skinner ekstra tydelig noen ganger her, han er jo ikke bare god med ord. Det er en helt vidunderlig melodilinje i refrenget på tittellåten – som altså handler nettopp om hvordan man liksom aldri fant tid til å se sesong fire av «The Wire».

Plata åpner med forfall og fraflytting og en tragedie på lur, i en sang om en bitter bonde som konstaterer at ingen vil ta over gården – «nå ska de rive løo/jevne alt med jordo». Det hviler igjen et stort alvor over hvordan Frank Tønnesen skildrer folket og livet på et mindre sted i Distrikts-Norge. Akkurat hvor og hvem er blitt mindre viktig. Han fortsetter å rense tekstene sine for person- og stedsnavn, for å heve låtene til et allment nivå.

Når Tønes er morsom, er han det aldri på bekostning av karakterene sine. Tvert imot er det en varm og dyp humanisme i Tønes’ blikk på de ofte ensomme og innesluttede skikkelsene i disse sangene. Låten «Maxitaxi», utgitt på EP-en «Ikkje mogna» i vår, kommer enda bedre til sin rett her. Sangen blir liksom mindre vittig og mer empatisk, avslutningen trer tydeligere fram som det viktigste: «Går det godt med deg Peder?/ de andre he reist/men meg og deg kan vera her/ de andre he reist / men meg og deg kan vera her».

Så mangler kanskje denne plata noen av ytterlighetene mot det store mørket på den ene siden og den outrerte komikken på den andre (nå ja, «Dokke» er ganske langt ute ...). Det er en viss følelse av Tønes på det jevne her. Men det betyr uansett ti nye fine Tønes-låter. Og dermed til sammen 13 nye Tønes-låter hittil i år, samt en briljant gjendikting (av Mountain Goats, se EP-en). Så vi kan allerede konstatere at 2017 ble et godt Tønes-år. Og ennå gjenstår juleshowet hans på Sogndalstrand Kulturhotell!

Spiller på:

Varen Randaberg 18. oktober

Rockefeller Oslo 19. oktober

Storstova Bryne 25. oktober

Stavanger konserthus 27. oktober