5
Fleet Foxes
«Crack Up»
Nonesuch/Warner
Og da mener vi vanskelig! De som hadde ventet mer harmonisk solskinnspop skal få noe å bryne seg på.
Fleet Foxes ble fort et av de høyest elskede bandene i det nye århundret. Men 2008 er så lenge siden nå at vi oppdaget gruppa på MySpace, der de håpefullt hadde lagt ut sitt første album og håpet at noen skulle oppdage dem før den endelige utgivelsen.
Og som folk oppdaget dem! Fleet Foxes hørtes ut som et sånt band vi bare kunne drømme om. Debutalbumet ble umiddelbart klassifisert som klassisk musikk. Frontmann Robin Pecknold brukte tre år på å lage oppfølgeren, som var akkurat like fint som det første, men også veldig likt, sånn at de tapte litt av overraskelsesmomentet. At han sto fram som en høyst motvillig popstjerne var også en tanke urovekkende.
Så forsvant Fleet Foxes like godt fullstendig. Pecknold bestemte seg for å gjøre ferdig studiene. Han har ikke vært usynlig, han turnerte blant annet i et hyllestband til Gene Clark, men vi hadde ikke regnet med å høre mer fra Fleet Foxes. Så er de endelig tilbake likevel, med noe litt annet enn før.
Fleet Foxes pleide å være så enkle og tilforlatelige, sånn at First Aid Kit kunne slå gjennom med å stå i skogen og synge «Tiger Mountain Peasant Song», og Kim Wilde kunne gjøre «White Winter Hymnal» til en julesang.
Nå er de på langt nær like umiddelbart overtalende. Vi fikk en forsmak i vinter med den åtte minutter lange singelen «Third Of May/Odaigahara», som i hvert fall ikke var gitt ut med tanke på radiospilling eller hitlister. En avansert låt, som gikk gjennom flere faser underveis.
[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]
Sånn er det nye albumet også. Det krever at man tar seg tid til å være med i stemningen. Det har en egen flyt, låtene går sømløst over i hverandre. Lydbildene er større, men stemmen til Pecknold er betryggende tilstede, harmoniene utsøkte, selv om de kommer mer i bakgrunnene i det store lydbildet. Fortsatt er det brianwilsonske ambisjoner i spill, denne gangene i enda større stil. Pecknold har produsert albumet sammen med Skyler Skjelset, bandet er intakt ellers også, bortsett fra at trommeslageren Josh Tillman er blitt Father John Misty siden sist, og ikke har tid til dette lenger.
Tekstene er for det meste ubegripelige, i hvert fall uten fantasifull diktanalyse. For den mer velkjente visesangen med fiffige akkordskifter, gå til «If You Need To, Keep Time On Me». De mer konvensjonelle sangene glimrer med sitt fravær. Mange vil komme til å savne den mest sublime melodiske sansen, den skamløst varme omfavnelsen fra før. Her kommer detaljene fram over tid, og krever en tålmodighet som gjør det vanskelig å allerede nå avgjøre «Crack Up»s holdbarhet i forhold til albumene som var så umiddelbart lette å like. At det er godt å høre Fleet Foxes igjen skal uansett være sikkert.
Slippes 16. juni. Fleet Foxes Spiller på Sentrum Scene 5. og 6. desember.