En siste allsang om døden

– Jeg våknet til nyheten en tidlig mars-morgen. Jeg satte meg opp i senga og ropte «Kent legger opp!» så samboeren min våknet. Klokka var halv sju. Han var ikke blid, forteller forfatter Linn Strømsborg.

Omtrent slik åpner også hennes ferske, tredje roman «Du dør ikke». Klokka er 06, hovedpersonen Eva står på badet og vasker seg, mens hun hører nyhetssendingen, der siste innslaget er: «Kent legger opp. Det svenske bandet som kom med sitt første album i 1995, kom i natt med nyheten om at deres aller siste album vil utkomme i mai, etterfulgt av en avskjedsturné».

– Jeg er ikke Eva og Eva er ikke meg, understreker Linn Strømsborg.

– Men jeg hadde holdt på med denne boka i tre år. Det er en oppfølger til romanen min «Furuset» (2013), som blant annet handler om Evas forhold til favorittbandet Kent. Og da nyheten kom om at Kent skulle dra på avskjedsturné, var det en sjanse som var for god til å la gå fra seg. Det ble en fin rammehistorie i romanen.

Les også: Oslo med konsertbonanza

Slakt

I dag kommer Kents avskjedsturné til Stavanger og DnB Arena. Lørdag og søndag spiller Kent i Oslo Spektrum for siste gang. Linn Strømsborg har billetter til begge Spektrum-konsertene, og var dessuten på Kent-konserten i Trondheim Spektrum sist helg.

– Det var helt fantastisk! mener Linn Strømsborg, selv om regionavisen Adresseavisen bød på slakt.

– Anmelderen var vel ikke fan, da. Kent er fan-band. Man elsker eller hater dem, mener Linn Strømsborg.

– Kent har alltid vært der. Jeg er glad for at jeg fant Kent da jeg var 14. De har vært med på å forme meg, sier hun.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Intervju i -97

På de drøyt 20 årene som er gått siden Kent debuterte, er de blitt ett av Nordens største og mest betydningsfulle band gjennom tidene. De har satt nye standarder for stadionrock-produksjoner og fått en tilhengerskare mer dedikert enn man har sett maken til i skandinavisk rock. Kent-fansen henger med i tykt og tynt. Og dette med musikk som er så mørkt melankolsk og dødsopptatt at den nesten er morbid.

Da Kent debuterte i Sverige i 1995, ble de umiddelbart lagt merke til i hjemlandet – blant annet fordi de konsekvent opptrådte i dress. Som et signal på at dette var alvor, her var det noe som skilte seg ut. Først etter det tredje albumet «Isola» spilte de utenfor Sverige, og Dagsavisen Arbeiderbladet/Nye Takter intervjuet dem foran deres første konsert i Oslo, desember 1997. Da hadde de blitt kalt Sveriges viktigste band siden Ebba Grön, og attpåtil nettopp funnet ut at de nå brukte samme øvingslokale som det legendariske punkbandet til Thåström.

– Kan man trekke linjer mellom Ebba Grön og Kent?

– Jo, det føles sånn. Ebba Grön var viktige for svensk musikk. De sang på svensk, og det var på alvor. Siden kom Imperiet, og så har det vært et vakuum fram til vi kom. Vi var de første på lenge som sang på svensk og gjorde det på alvor. Annen pop på svensk var bare sånn «artig», på søk, mens de seriøse rockbandene sang på engelsk. Det var behov for et band som oss», fastslo Jocke Berg ubeskjedent.

Gjennombruddet

Slik foregrep Kent den post-ironiske tidsalderen allerede i 1997. Gjennom 1998 søkte Kent et større internasjonalt publikum. De spilte inn «Isola» på ny med engelske tekster, men den planlagte lanseringen i USA ble en fiasko. De vendte hjem med halen mellom beina, og i 2002 lagde de plata som ble det store gjennombruddet: «Vapen & Ammunition». Her gikk de bevisst inn i forbudt territorium inspirert av album som Dire Straits’ «Brothers In Arms» og Eurythmics’ «Revenge» – der hver enkelt låt var en distinkt enhet og en potensiell hit. Her kom også Joakim Bergs samfunnskritiske stemme tydelig til uttrykk, hans ironiske snert i skildringen av det skandinaviske velferdssamfunnets forfall. Med oppfølgeren «Du & jag døden» i 2005 avsluttet de en av låtene med refrenget «vi ska alla engang dø», som siden er blitt deres faste avslutning på konserter. I tiåret som fulgte befestet de sin posisjon, og leverte hit på hit, storselger på storselger, turné på turné. «Tigerdrottningen» (2014) var blant deres bedre og tekstmessig skarpeste. Men med avskjedsplata «Då som nu för alltid» i vår var noe av kraften gått ut av Kent. De så ut og hørtes ut som retningsløse mellomledere i en mellomstor skandinavisk bedrift – som Kent jo er. Og da var det kanskje på tide å begjære oppbud.

Følelsesladd

– Jeg skulle ønske de hadde fortsatt for alltid. Men jeg har ikke hørt like intenst på de siste to-tre albumene. Så på en måte er det greit at de gir seg. Jeg gråt ikke, men det var følelsesladd å være på konserten i Trondheim. Alle som har et favorittband kjenner den følelsen, sier Linn Strømsborg.

– Vi er glad i det nordiske mørket i Skandinavia. Mørketiden stikker dypt i oss. Men selv om Kent synger om døden er det catchy. Når jeg står og synger «vi ska alla engang dø» smiler jeg samtidig så jeg får vondt i kinnene. Det er rart og fint, sier hun.

I 2005, da Kent hadde gitt ut «Du & jag døden» og solgt over en kvart million plater i Sverige, og dro på turné landet rundt i Europas største konserttelt, dro Dagsavisen på reportasjetur til en liten by i de svenske skogarna der Kent spilte i et gigantisk sirkustelt. I en knøttliten garderobe intervjuet vi gitarist Sami Sirvio og bassist Matti Skiöld om hvordan det oppleves å stå på scenen og høre tusenvis av fans skråle med på «vi skal alla en gång dø».

«– Det var et slags eksperiment, for å se hva man kan få folk til å synge med på. Vi lurte på om vi hadde tatt det for langt denne gangen. Men det funker, mener Sami.

– Når alle synger med, føles det ikke negativt. På en eller annen måte blir det til noe livsbejaende, synes Martin.

– Mmm, samtykker Sami.

– Det blir litt sånn: Husk å syng med mens du ennå lever.»