En maestro og hans magi

6

KONSERT

Ennio Morricone

Publikum: 8.200

Globen, Stockholm

STOCKHOLM (Dagsavisen): Knapt et øye er tørt i Stockholms Globen når Ennio Morricone takker galant for den øredøvende responsen fra publikum og musikere med stille gester, like elegante som de han dirigerer sitt 200 hoder store orkester med. Ennio Morricone har akkurat slått seteradene overende med «The Ecstasy Of Gold» fra «The Good, The Bad and The Ugly», musikken Metallica forståelig nok bruker som inngangsmarsj før sine konserter. Nå har han selv avlevert en orkesterversjon som har fått Globens kuppel til å lette. Det er pause i en konsert som skal telle 27 numre før han er ferdig. Salen nynner, plystrer, danser lett en vanlig grå mandagskveld som brått er innhyllet i cinematiske drømmer og musikken til en komponist som bedre enn noen annen kombinerer det eksperimentelle med det iørefallende, det melankolske med det rytmiske og det søte og lokkende med det underliggende beske, ondskapsfulle og sinnssyke.

Han er geniet som forsto at han måtte lure filmpublikum uten å gå på akkord med sin kunstneriske integritet. Konserten bygges kompromissløst opp på samme vis.

Stockholm er første stopp på et lengre sveip gjennom Europa som også tar han til København. At Norge er utelatt kan bety at noen har sovet i timen, en sjelden mulighet til å oppleve et unikum i sitt rette element hvor han leder sitt orkester til fullkommenhet. Blant publikum finner du smokingkledde og ponchocowboyer side om side, avhengig av hvilken del av Ennio Morricones univers man trives best i. Uansett har italieneren som skrev sin første komposisjon seks år gammel sitt eget kapittel når filmmusikkens historie skrives, og få kan bestride hans posisjon blant andre giganter innen kunsten, det være seg John Williams, John Barry, Nino Rota eller Norgesaktuelle Hans Zimmer. Morricone har sterkere enn noen andre satt sitt stempel og preg på de filmene han skaper musikken til, og selv de av stykkene hans som er tydeligst produkter av sin tid, av massive film- og TV-produksjoner, er tidløse.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Han er umiskjennelig i måten han bygger opp temaer, hvordan han tar plass i filmene og inkorporerer musikken som en skreddersydd bestanddel like framtredende og essensiell som handling, skuespillere og regigrep. Når mannen som foretrekker å bli tiltalt «Maestro» svartkledd setter seg på podiet foran det tsjekkiske nasjonalorkestret, foran et tjuetalls håndplukkede nøkkelmusikere og sangere fra Italia og et kor som trekker på lokale krefter, er det med en smidighet, et smil og en intensitet som gjør salen blikkstille. På storskjermene vises livebilder av Morricone selv og orkesteret, med vekt på nøkkelspillerne i fløyte- og blåserekka, slagverket og selvsagt hans faste sopran, svenskfødte Susanna Rigacci. Her er ingen filmklipp som akkompagnerer musikken. Den skal oppleves akkurat slik den er, og publikum er så lydhøre at det ikke ytres eller hviskes ett eneste ord gjennom to og en halv time med musikk.

Les også: Hatefullt inferno i hvitt

Visst savner vi noen låter, skulle bare mangle fra en mann som har signert musikken på 500 titler, ikke minst i kompaniskap med Sergio Leone og hans westernfilmer, som gjorde Morricone verdensberømt lenge før han ga oboen til Gabriel i «The Mission» eller rytmen til Quentin Tarantinos «The Hateful Eight». Den vant han sin første Oscar for om man ser bort fra æres-Oscar i 2007 der nettopp musikken til Leones filmer sto sentralt. En egen «suite» i konserten er naturlig viet samarbeidet. Han smiler på podiet, men innlevelsen er minst like stor når han framfører musikk fra italienske filmer som viser hans mer abstrakte, eksperimentelle sider. Selv har han sagt at han på turneen spiller både det folk vil høre og det han selv ønsker at folk skal høre. Derfor hylles Guiseppe Tornatore og «The Legend Of 1900», og bossaaktige «Chi Mai» fra «Maddelena» får fortsatt en nordmann til å tenke på fjellvettreglene.

I første halvdel av konserten kommer også den latineksotiske «H2S» fra Science Fiction-filmen med samme navn, to nummer fra samarbeidet med Mauro Bolognini samt to fra den sentrale «Metti, una sera a cena», regissert i 1969 av Giuseppe Patroni Griffi. Her er vi inne ved kjernen til den hardtarbeidende Morricone, når han selv insisterer på å vise oss gullet han skapte mellom alt glimmeret på en tid da han i snitt komponerte musikken til en film i måneden.

Les også: Endelig fikk han sin Oscar

Etter den rene italienske oppvisningen skuer han over Atlanteren, i hvert fall hva gjelder finansiering av Morricones lydmalende avtrykk. Det er disse signaturlåtene som virkelig får Globen i ekstase, temaet fra «The Good, The Bad and The Ugly», «Jill’s Theme» fra «Once Upon A Time In The West», «Sean Sean» fra «A Fistful Of Dynamite» og så glansnummeret «The Ecstasy Of Gold», i en så medrivende versjon at publikums øyne er like oppsperret som Tucos er i filmen i sekundene før Clint Eastwood vinner duellen.

Konsertens siste del, etter et mellomspill med blant annet det innbydende kjærlighetstemaet fra Mikhail Kalatozovs «The Red Tent» (1969), er det «The Mission»-tid, med sublime «Gabriels Obo» og «Falls» før mektige «On Earth As In Heaven». Morricone har en tyngde og et skyggespill i musikken som er unikt, og i konsertframføringen vektlegges disse sidene i enda større grad, som når bratsjen hviler på halvtonene eller den store bassrekka legger inn hele tyngden i et spill som krever det ypperste av musikerne. For ikke snakke om tubaistens sikre nedstigning til Helvete i den umiddelbare klassikeren «Stage Coach To Red Rock». Det er rytmisk fandenivoldsk, tungt som en slegge og med et underliggende bud om fare som ikke slipper taket før langt inn i de tre «adagioene» - blant dem den nydelig triste «Deborah’s Theme» fra «Once Upon A Time In America», udiskutabelt kveldens høydepunkt som oppløser alt annet. Morricone selv former leppene til et lydløst «grazie», men ytrer ikke et ord hele kvelden. Slik skaper en maestro magi.

Spiller i København fredag 2. desember.