Nye takter

En helt usannsynlig popstjerne

Under en lang og våt dags ferd mot natt, forførte Lana Del Rey et stort og ekstatisk publikum på Øya.

5

KONSERT

Lana Del Rey

Øyafestivalen

Lana Del Rey er, som før meldt, en usannsynlig popstjerne. Ikke bare bergtar hun et ungt publikum med låter som høres ut som de er laget på 50-og 60-tallet, og er fulle av referanser herfra. De sleper seg av gårde, innadvendte og mørke, og er ikke egnet til å skape jublende stemning en sen festivalkveld, der vi vanligvis forventer flere såkalte «bangere» som får feststemningen opp. Lana Del Rey høres ofte ut som sene nachspiel, for ikke å snakke om morgenen etterpå. I løpet av litt over en time på Øya var hun likevel utvilsomt veldig riktig her og nå.

Les også: Alt klart for Øya 2017

Lana Del Ray ser ut som den uskyldige nabojenta, men synger sanger med veldig mye levd liv. Konserten begynner litt forsiktig med «Body Electric», men løsner fort med «Cherry» - som har alt fra forførende skjønnsang til skurrende lyd i bakgrunnen når hun kommer til linjene «I fall to pieces». På scenen får sangene til Lana Del Rey et mer «rocka» uttrykk enn de stiliserte innspilte versjonene med klassisk pop. Hun har ned seg et firemannsband på scenen, og to, vi må vel kalle dem modeller, som bidrar til å forsterke det nostalgiske uttrykket. Scenen har en nydelig bakgrunn, som et gammelt teater med «del Rey» i neonlys over storskjermen, som viser bilder som på en gammel tv. Helt i stil med uttrykket for øvrig.

Les også: Full fyr i teltet

Ikke ofte vi ser en så dedikert fanbase for artister på Øya. Så er det også en liten skare internasjonale følgere som har stått foran scenen i regnet siden portene åpnet om formiddagen. De fikk omsider det de kom for. Lana Del Rey tok tidlig de ekstra trinnene ned for å hilse på, og takke for utholdenheten. Fansen takket med å hyle begeistret på de rette stedene gjennom hele kvelden.

Hun spør dem om de vil synge «Blue Jeans» med henne? De lar seg ikke be to ganger. Heller ikke uoppfordret i «Born To Die». Mens bandet avslutter låten i taffelmodus går hun en lang tur ned til de nærmeste igjen, skriver autografer, poserer på selfies og hvis dette er hverdagslig sak forstår vi hvorfor noen ofret hele dagen i uværet på å komme så tett på scenen som mulig. For oss andre er det rørende nok å høre atmosfæriske «White Mustang» etterpå. «Ride» blir enda et høydepunkt, med enda mer allsang.

Signaturlåten «Video Games» får de mest ekstatiske hylene i løpet av kvelden, og igjen – den er en befriende dempet, sofistikert og annerledes i den store popsammenhengen. Et sympatisk møte, med enda en av de mest strålende popstjernene fra 2017.

Mer fra Dagsavisen