En «Happy» entertainer

5

Konsert

Pharrell Williams

Roskilde, Orange Scene

ROSKILDE (Dagsavisen): Pharrell Williams i årets sommertapning er ikke bare en ren hitparade, det er også en drøy time komprimert pophistorie fra de to siste tiår. Den vevre, genierklærte mannen har flere hatter han operer under denne sommeren, og fredag kveld står han som toppnavn på Stavernfestivalen. Om vi skal dømme etter en fest som ga Roskilde 2015 en knallåpning, har Norge en opplevelse i vente også når det gjelder nærkontakt. I flere omganger henter Pharrell publikum opp på scenen som får danse med han, danserne og bandet. Sjangertro er det ikke overraskende flokker av jenter som slipper til, men også barn som representerer den framtiden han så prosaisk messer om i sin nye singel «Freedom», og som ble en for mange åpenbart tåreframkallende avslutning på Roskilde-konserten etter at samme låt fikk æren av å åpne et show som kjapt gikk over i funky storheter som «Frontin» og «Brand New». Man skal ikke undervurdere effekten av en superstjerne som forteller deg at du har frihet til å gjøre hva du vil.

LES OGSÅ: – Honningbarna er et bedre politisk prosjekt enn Arbeiderpartiet

Du har popstjerner som insisterer på at de som person er det mest spennende i verden, og du har popstjerner som insisterer på at musikken er viktigere enn personen bak. Pharrell Williams tilhører i sammenhengen sistnevnte kategori. «Nå skal vi gå langt tilbake i tid, helt tilbake til et band som het Nobody Ever Really Dies». Og popfesten som fulgte kunne gått inn i klassikerbøkene hadde det ikke vært for at 42-åringen med teft for de helt store poprefrengene har stemmemessige begrensinger i gjennomslagskraften. Det tar han konsekvensen av, og resultatet er at flere av de største hitene han har skrevet presenteres som bruddstykker og deler av medleys. I tillegg gikk alt bokstavelig talt på «twerke» i et drøyt midtparti der Pharrells fem dyktige dansere spilte den samme rollen som ankerfestenes legendariske trommesoloer hadde en gang på 80-tallet: en langdryg sekvens som fungerte visuelt, men ikke som musikalsk fartsetappe med Kelis-hiten «Milkshakes» som en av flere avkortede låter. Det hadde neppe Pharrell trengt når han først skaper et speilshow av hele karrieren, inkludert de beste og mest kjente låtene han har skrevet for andre. For spenningens skyld startet han et par av låtene med beaten fra «Happy», bare for å gå tilbake til fortiden, til låter som ikke bare har definert Pharrell, men en halv generasjon andre. Snoop, Daft Punk og hans eget N.E.R.D., som fikk en egen ellevill, hard gitardrevet avdeling med låtene «Spaz», «Rock Star», «Lapdance» og avslutningsvis «She Want’s To Move».

Følg oss på Twitter og Facebook!

Pharrell Williams live er en velregissert maskin som ikke overrasker i særlig grad selv når han graver dypt i skuffen. De virkelig store suksesslåtene kom mot slutten, med Gwen Stefani-låta «Hollaback Girl» som opptakt til flere Snoop Dogg-serveringer, som «Beautiful» og – kanskje den største publikumsløfterenb under hele konserten – «Drop It Like It’s Hot». Hvilken kraft ikke bare låta besitter, men også Williams evner til å skape innovative allsangrefrenger, ble bevist der og da når 70.000 danset i Roskildenatta. Daft Punk-samarbeidet «Loose Yourself To Dance» og «Gust Of Wind» ble puslete i forhold, men «Get Lucky» satt der den skulle sammen med «Blurred Lines» og låta som løftet gleden helt til himmels, en kjapp, kontant og kanskje litt for maskinell versjon av «Happy», en av få låter han alene har løftet som kan måle seg med hitene han har skrevet for andre. Slik framstår han også som sceneartist, en liten kjempe som kompenserer for enkelte svakheter med et fullgodt band, dominerende dansere og publikum som scenekamuflasje.

KOMMENTAR: 15 år siden tragedien rammet Roskilde