Nye takter

En grønn stemme

Tori Amos er bekymret for jordas framtid. Hun får dette til å høres bedre ut enn politikerne.

Dagsavisen anmelder

5

Tori Amos

«Native Invader»

Decca

Det 15. albumet til Tori Amos begynner med rørende «Reindeer King». Der hun synger om hvor langt hun vil gå for å kjempe for en verden som holder på å smelte: «I would skate from Scandinavia/All the way to the moons of Jupiter». Tori Amos er fortsatt både engasjert og eksentrisk.

Albumene hennes pleier ikke å akkurat å være tilfeldige samlinger av nye sanger. Med «Native Invader» får vi en klar følelse av at hele jordas framtid står på spill. I sin egen følgetekst forklarer hun hvor hun vil: Naturen har en egen evne til å hente seg inn etter branner, oversvømmelser og jordskjelv. Hvordan kan menneskesinnet fornye seg på samme måte? Ikke le! Tiden er ikke inne for kynisme.

«We may just survive/if the militia of the mind/arm against those climate blind», synger Tori Amos I «Up The Creek». Tittelen er ofte et uttrykk for å være fortapt, men her er det også konkret angst for at elva skal gå over sine bredder. Tekstene kan ofte være kryptiske nok, men av og til høres de ut som eksplisitt agitasjon fra 70-tallet. Bortsett fra at kampsakene har forandret seg. Som i «Benjamin»: «Sucking hydrocarbon from the ground/those pimps in Washington/are selling the rape of America/as they attack Juliana», synger hun. Juliana i dette tilfellet rettssaken «Juliana mot De Forente Stater», der en gruppa barn har saksøkt myndighetene for å være ansvarlige for utvinning av fossilt brennstoff, og derved forårsaket utslipp som medfører klimaendringene. «No I’m not letting go/I won’t be silenced or frozen out/by those who must account/in our Senate and in the House», er den klare meldingen i «Broken Arrow».

«Native Invader» kommer tilfeldigvis samme dag som det nye albumet til Susanne Sundfør. Selv om de er forskjellige i formen er innholdet noe av det samme. En samling sanger om å finne en indre styrke, for å stå imot presset fra omverdenen. Tori Amos framfører dette på sin egne, fromme måte – ikke med innbitt diksjon, men som vi har påpekt før – alle kan ikke være Patti Smith. Lyden i produksjonen gir ikke noe ekstra. Det kan hende at musikken er for behagelig for budskapet, men om sangene ikke driver folk rett ut i gatene for å demonstrere kan de gjøre dem klokere. Dere aner ikke alt jeg har lest om amerikanske miljøsaker mens jeg har hørt på dette albumet.

Selvfølgelig skal det være protokollført at 15 sanger i 67 minutter er for mye å forholde seg til, men Tori Amos gjør ikke noe halvveis. I overfloden av musikk er det lett å ta henne for gitt. En rak motsats til den hun oftest blir sammenlignet med. For heller ikke denne gangen går det an å fri seg fra den vanlige tanken om at dette hadde blitt behandlet som en sensasjon om det hadde vært et nytt album fra Kate Bush.

Spiller i Oslo Konserthus 24. september.