Nye takter

En eksplosjon i lyd og farger

Alabama Shakes får soul og rock’n’roll til å høres ut som noe helt nytt.

Dagsavisen anmelder

5

POP

Alabama Shakes

«Sound & Color»

Rough Trade/Playground

Alabama Shakes legger ikke skjul på hvor de kommer fra. Hovedsakelig med en dyp sørstatssoul i bunnen av uttrykket, men framført som intens rock som forener fortid og nåtid: Sly Stone, Prince, Isley, D’Angelo, til og med The Black Crowes eller Savage Rose. Det er en tidløs lyd, som kunne vært laget når som helst de siste 40 årene, men aldri har det blitt gjort akkurat slik som dette.

På det tre år gamle debutalbumet hørte vi nesten Otis Redding spøke i bakgrunnen i «You Ain’t Alone». Uten å løfte gruppa helt opp i samtiden. Men nå: «Sound & Color» er full av stor, fargerik lyd: Den er skarp, poengtert, og funker som … bare det. Sangeren Brittany Howard er en screamer i dyp soulstil. Ikke helt legendarisk ennå, men med utgangspunktet i orden. Howard strekker stemmen i alle retninger, selvfølgelig som et ekko av mange andre, men også med en styrke som gjør den unik på sitt eget vis. I «Future People» stiger stemmen opp i operatiske høyder, mens bandet bobler og koker bak henne.

Albumet er fullt av like store, helt forskjellige spor. Alabama Shakes lager en lekende lett stilmiks. «Gimme All Your Love» er en soulballade som høres ut som en from brønn før den plutselig eksploderer og blir et uimotståelig krav. «Guess Who» er nesten reggae, nesten strøken falsettsoul, men fullt ut klassisk pop. Som blir avløst av brautende tivolipunk i «The Greatest». Nesten som å spille Smokey Robinson etterfulgt av Velvet Underground.

Jeg mener ikke å sammenligne Alabama Shakes direkte med noen som helst. Jeg misliker sterkt anmeldelser med beskrivelser av artister som låter som en dose ditt og en dæsj av datt. Men fornemmelsen av noe stort er der hele tida. En slags kosmisk soul, med en klar følelse av frihet og å gjøre akkurat som man selv vil. Alabama Shakes høres umiddelbart ut som om de er fullstendig utilregnelige, og likevel skjønner vi fort at de har full kontroll over begivenhetene. «Gemini» ender med en lang forvrengt speisa gitarjam. Avslutningen «Over My Head» er helt nedpå igjen. «Sound & Color» er en av årets beste overraskelser.