Nye takter

En brannfakkel i natten

Kvelertak tar åpenbart ikke lett på oppgaven som norsk metals nye forgrunnsfigurer.

Dagsavisen anmelder

5

Kvelertak

«Nattesferd»

Petroleum

Det er ikke bare John Baizleys kunst på albumomslaget som er kastet på bålet siden albumet «Meir», men også grunninnstillingen til hele prosjektet Kvelertak slik vi kjenner det. Dette er ikke som forgjengeren mer av det første, snarere en manifestasjon av bandets evne til å senke skuldrene og fornye seg selv og omfavne energien de viser live og dra den inn i studio. «Nattesferd» er så nærme man kan komme Kvelertak på en scene, en kontant, brølende, ubarmhjertig og smått løssluppen hyllest til gamle helter enten de heter Judas Priest eller Thin Lizzy (hør bare på låten «1985») eller de er en del av punk- og hardcore-registeret som fortsatt ligger som en hjørnestein i bandets lydbilde. Nå utnytter de kun sine egne ferdigheter og impulser, senker skuldrene og lar det stå til på en måte som gjør «Nattesferd» til en plate som sannsynligvis vil kreve langt mer plass enn de to forgjengerne.

Åpningssporet «Dendrofil for Yggdrasil» er med unntak av låten «Kvelertak» fra forrige album det mest potente og kraftfulle som bandet noensinne har laget, fra vokalen hoster fram første linjen med Odin i hovedrollen: «aldri før hadde han fått auge på eit venare syn». La gå at teksten ikke bare på denne sangen, men gjennomgående på platen er smått hjelpeløse forgreininger av Yggdrasil-treets mytologi. I nevnte «1985», som ikke bare henter inspirasjon fra klassisk metal, men også fra en tid som er forbi, skaper de et redselsbilde av en degenerert generasjon som ikke har framtida foran seg med mindre man tar varslene alvorlig. Videre skaper de mørke, truende bilder av djevelsk natur, og på sin egen rogalandsdialekt utgjør de kraftfulle primalskrikene et verdensbilde som er godt forankret i sjangerens klisjébilder. Noe også låttitlene bærer bud om: «Ondskapens galakse», den nesten ti minutter lange Anne Pedersdotter-inspirerte «Heksebrann» (med linjer som «Då skamkjøtet lukta stramt»), «Nekrodamus» og den utsøkte bitterpillen «Svartmesse», en låt som både i oppbygning og tekst definerer et band som dyrker kompleksiteten i det enkle og kontante som ligger latent i gitarriffene og i eksplosjonene som dannes av vokalen og arrangementene som på grådigste vis bruker alle effektene sjangeren har å by på.

Uansett hvilken vinkel man hører dem fra, leker de seg med sjangerbrudd og rockmytologiske referanser, som når de inviterer inn blåsere eller Anne Lise Frøkedal og Katie Jones på gjestevokal. Det bidrar til å visualisere ambisjonene hos et Kvelertak som med «Nattesferd» har tatt en «restart» uten å forlate alt de står for. Med solid standplass i eget lydbilde låter de skarpere, mer bevisste på sin egen fortid og mer avslappet i alle henseende, og med det som utgangspunkt leverer de en tredjeplate som imponerer i kompleksitet, variasjon og energimettet lydbilde. Selv før vi får oppleve materialet på scenen, framstår albumet som en organisk hyllest til rocken som grunnleggende livsnødvendighet, eller for å bruke bandets eget uttrykk, som en brannfakkel som «ildne opp i natten».