Annonse
Michael Krohn viser seg fra sin beste side.

Dette er Michael Krohn på sitt beste

Michael Krohn gir ut et album i all enkelhet. Hans beste på lenge.

Annonse
Nye takter

 

5

Michael Krohn

«Unwanted»

Drabant
 

«Jeg er ikke bare et sexsymbol», synger Michael Krohn i åpningssangen «Ikke bare bare». «Han er også et menneske med tanker og følelser» svarer koret bak ham, og så kommer et sterkt riff og setter to streker under det samme svaret. Dette er Michael Krohn på sitt beste. Krohn har kommet til «opp fra skrivebordsskuffen»-stadiet med dette albumet, med gamle skisser til sanger som endelig er gjort ferdige. Han har med seg Kato Lick og Ali Gator (gitarer), Finn Furu (bass) og Knut Moen (slagverk). Dette er egentlig Michael Krohn i egen person alle sammen, for han har gjort meste selv, ikke brydd seg om å gjøre det veldig ordentlig, og nettopp dette gir sangene formen som passer dem godt.

Kan hende er det så mye musikk ellers som er i overkant ordentlig produsert at det er godt å høre noe som det ikke har vært så nøye med. Noen vil også synes at 27 minutter er i det minste laget for å ta et album på alvor, men dette er altså tre mer enn «Maskiner i Nirvana». Selv om «Unwanted» ikke presenteres som en stor og viktig utgivelse kan den sammenlignes med noen av hans beste.

Uansett er det sangene det kommer an på, og Krohn viser seg fra sin beste side her. Hele albumet har et humør som viser at han henger godt med, også mens han rydder opp i fortida. «Nemesis» er full av karakteristisk svartsyn, der han selvironisk forteller om hvor galt det kan gå, og synger «låtene jeg lager synes alle er noe møl». Storheten ligger i at dette slett ikke stemmer. En av de mest fornøyelige sangene er «Nero». Dette kunne nesten vært 1979. «Ingen bryr seg om det vakre jeg har skapt/Og hvilken kunstner som i meg går tapt», synger Krohn fra perspektivet til den romerske keiseren, men vi kjenner igjen temaet. I en tekst som har mye av den treffsikre teften fra veldig tidlig Krohn, men er skrevet av Mikael Holmgren, som noen kan huske fra gruppa The Electrobugs fra 80-tallet.

Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook!

«Krise» tar opp den politiske tilstanden, fortalt fra perspektivet til ekspertkommentatorer fra lageret, byggeplassen og førersetet i taxien. «Drone» og «Dollars» er instrumentale mellomspill i midten på plata, til og med der høres det godt ut.

Albumet avsluttes med massive «Babylon», som løftes av et massivt kor, igjen med en angrende synder som gjerne skulle valgt en bedre vei. Vi andre får bare være glade for at han har ofret seg.

Raga Rockers spiller på Rockefeller 5. januar, Folken i Stavanger 25. januar og Union Scene i Drammen 23. februar.

Annonse