5
Sigrid Moldestad
«Vere her»
Grappa
Moldestad er tilbake med sitt eget, etter at hun sendte ut «Brevet til kjærleiken» med tekster av dikteren Jan-Magnus Bruheim. Den doble Spellemannpris-vinneren og folkemusikeren rakk også en samleplate, så lik en ny setning blir «Vere her», hennes femte album, en tankemessig tilstand støttet av et band som skaper folktilnærmet tyngde og kreative hybrider fulle av «blåtimens tonar». Hun har på langt nær forlatt folkemusikken, og en fandenivoldsk instrumental som «Den Heidenske», nærmest Tom Waits-skakk, binder henne til (harding)feletradisjonene. De kraftigste sangene på «Vere her» hører vel å merke hjemme i den iørefallende og detaljrike popen, rocken og de brede sangene farget av folkmusikkens impulser. At vokalen føles mer framtredende i lydbildet (produsert av Yngve Leidulv Sætre) gjør «Vere her» til en intim plate uten å være privat.
[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]
Tekstmessig vil hun fange mange med sine tanker om stunder man kan kjenne seg igjen i, da man «hører på stilla» og gjør opp status i egen tilværelse. Selv bruker hun ordet analysere, men formidlingen av liv, alder og kjærlighet er mer blottstillende enn innøvde synserier. Moldestads fine, distinkte vokal kommuniserer med klokskap og instinkt det å endre seg og kjenne behov for natur, høy himmel, ro, ensomhet og trygghet. Fele, gitarer, mørke tangenter og tradisjonsinstrumenter bygger stemninger. Men hun har heller ikke glemt å slåss. Hun hever en advarende stemme i «Kanskje kjem ein dag», mens hun i «Ikkje kom og sei» til knurrende akkompagnement synger ut sitt kraftfulle feministiske engasjement. Også det bidrar til at Moldestad på alle måter er det man kan kalle en betydningsfull norsk artist, med langt bredere appell enn folk har fått med seg.