4
ROCK
Motorpsycho
«En konsert for folk flest»
Rune Grammofon
– Det blir ikke større enn dette, gliser Bent Sæther, foran Nidarosdomen, på den litt kjedelige dokumentarfilmen som følger med denne omfangsrike utgivelsen: Live-opptak et av bestillingsverket Motorpsycho fremførte under Olavsfestdagene i fjor, sammen med kammerkoret Aurum og mangeårig samarbeidspartner Ståle Storløkken på orgel. I boks med to LP-er, CD, DVD og stort hefte.
Det vil si, det Bent Sæther sier, med sin merkverdige amerikanske aksent, er: «This is the biggest church in Norway! You can’t go any bigger than this! We’ve peaked!». I den promo-aktige filmen, lagd av en nederlender, snakker alle nemlig engelsk, for å nå et internasjonalt Motorpsycho-publikum, når bandet for første gang har lagd musikk med norske tekster. Paradoksene står altså i kø ved dette verket og denne utgivelsen – som utgis i begrenset opplag, om du trengte enda et tankekors. Musikk for folk flest, kun 2.000 eksemplarer. «En konsert for folk flest» føyer seg pent inn i rekken av stormannsgale Motorpsycho-prosjekter de siste årene. I prosessen fram mot konserten lurer bandet om de virkelig vil klare dette: Å komponere et timelangt verk, med kammerkor og norske tekster – begge fremmede uttrykksformer for Motorpsycho, fremført under kirkemusikkfestival. Men de kommer ned på beina, «En konsert for folk flest» står seg bra på plate. Men aller best på konsertfilmen, der musikken inngår i grandiose omgivelser og der Pekka Stokkes lysshow spiller sammen med Storløkken på de enorme orgelpipene.
Olavsfestdagene ba Motorpsycho, som outsidere i denne sammenhengen, lage et verk som problematiserte begrepet Folket. Hvem er innenfor og hvem er utenfor? Motorpsycho tok inspirasjon fra pamfletten «Manifest for folk flest» (Flamme Forlag, 2013). av bandets kronikør og kamerat, forfatter Johan Harstad. Tekstene fremføres av koret, og er skrevet av Bent Sæther og Hans Magnus Ryan, med utgangspunkt i hvordan de pleier å leke med å sette sammen ord – lykkepilegrim, bipolarsirkelen, navlelotus, osv. Det er blitt en slags modernistisk collage over ord og begrep som skal skildre tomheten i det moderne Norge. Innimellom interessant, innimellom platt. Det er ikke lenger spesielt originalt å bruke Grandiosa som symbol på folkelighet.
De åtte sporene veksler mellom partier der bandet holder en karakteristisk riffbasert Motorpsycho-groove gående, mens koret messer fram de kantete og underlige tekstene, og partier med bare orgel og kor. I disse partiene forsvinner Motorpsycho og dermed litt av poenget, da kunne man like gjerne hørt på et hvilket som helst annet verk for kor og orgel. Men for eksempel i «Kebabels tårn» og fram mot den mektige avslutningen trekker koret og Motorpsycho sammen med det enorme orgelet, og skaper noe nytt og kraftfullt.
Det forblir likevel litt vagt hva de egentlig prøver å få fram. Forordet i det medfølgende heftet er et overraskende skarpt essay om begrepet «folk flest»; forfattet av Bent Sæther selv under sitt alias Bob LeBad (hvor han kaller FrP «a nationalistic right-wing party» – må utgivelsen dermed trekkes tilbake?). Her er det flere gode poenger, men det er akkurat som de forsvinner når Sæther skal ta dem med inn i sine store byggverk av lyd. Det enorme rommet og den lange romklangen i Nidarosdomen gjør at de må sette ned tempoet, holde igjen, og får ikke helt sin vanlige presisjon som band. Motorpsycho får ikke helt til å være seg selv innenfor disse rammene, i disse omgivelsene. De vil være av folket, og utenfor folket. De vil stige ned til publikum og heve seg over dem. De virker egentlig ikke helt komfortable med dette her.
I bestillingsverket de gjorde i Operaen, fantastiske «The Death Defying Unicorn» (2012), klarte de å skape en fantasiverden av lyd og tekst der de kunne uttrykke noe om menneskets kamp på en medrivende måte. Litt på samme måte er Harstads manifest drivende stilsikkert i sitt egenartede uttrykk, det er gjengitt i sin helhet i tekstheftet, og forblir det beste med denne utgivelsen. Men filmen har noen fine bilder av Svartlamoen i sol, med noen pirrende glimt av Motorpsycho hjemme i øvingslokalet, der de spiller uanstrengt sammen. Det er jo dette folk flest liker med Motorpsycho.