Annonse
Hedvig Mollestad er klar med sitt fjerde album. Spennende, mener vår anmelder.

Den nye Rypdal

Norsk fantomgitarist med sin fjerde og mest spennende plate. Men er’e rock?

Annonse
Nye takter

 

5

Hedvig Mollestad

«Black Stabat Mater»

Rune Grammofon

 

I juni skal Hedvig Mollestad og trioen hennes spille både på Moldejazz og Tons of Rock. Det må sies å være enestående. Og det med en plate der Mollestad tar stadig større steg i retning jazz.

Hedvig Mollestad er gitarist med jazz-utdanning og rock-innstilling. For to år siden ble Hedvig Mollestad Trio nominert til Spellemannsprisen i klassen rock. Men disse sjangergrensene virker mer og mer meningsløse, og først og fremst er det jo tøft at Hedvig Mollestad nå får spille på en metal-festival, der Black Sabbath er toppnavn. Det passer også godt med den lille hilsenen i albumtittelen – «Black Stabat» (ordspillpolitiet er varslet, for andre gang på to dager, etter Paul Simons «In The Garden of Edie»).

Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook!

«Stabat Mater» er ellers en katolsk hymne som beskriver jomfru Marias lidelse under Jesu korsfestelse. Men her er det ikke mye hymnisk (eller katolsk) å spore. I åpningslåten, den forrykende «Approaching», smeller rockreferansene og riffene mellom veggene. Videre utover trer Hedvig Mollestads egenartede tone stadig klarere fram. Og nå blir det tilsvarende tydelig at Terje Rypdal er den mest naturlige å sammenligne henne med (særlig Rypdals trio-periode med Chasers). Både i det subtilt tilstedeværende ekkoet av nordiske folketoner, og i bruken av tradisjonelle rock-virkemidler som fuzzgitar, kombinert med en vilje til å finne nye åpne landskap i musikken, med lange gitarlinjer som markører. Der jeg før synes Mollestad har vært tynget ned av boogie, virker det frigjørende hvordan hun her improviserer mer på jazzens premisser.

Teksten i omslagsheftet er for øvrig forfattet av en ekte jazzjournalist-helt, britiske Richard Williams, som neppe blir å se på Tons of Rock i år eller noe annet år. Jeg siterer og oversetter fritt en av hans mange gode poenger herfra: «Særlig interessant er det å høre denne musikken, som tradisjonelt er forbundet med mannlig gitarhelt-posering, helt uten dens machismo og selvopptatthet, men uten å miste noe tyngde».

Live baklengs er evil, noe også Miles Davis påpekte med «Live Evil» (1971). En referanse Hedvig Mollestad neppe er blind for, når hun parallelt med sitt nye studioalbum gir ut liveplata «Evil in Oslo». Det er fristende å tolke denne utgivelsen, basert på de tre første og mer riff-rock-baserte platene, som en oppsummering. «Black Stabat Mater» viser spennende veier videre. Til Halden og forbi!

Spiller på Cafe Mono i Oslo 3. juni. Spiller på Tons of Rock i Halden 25. juni.

Annonse