Nye takter

Den norske amerikalinjen

I love Norwegian country. Enda tre album til utfordrer det beste fra countrymusikkens hjemland.

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 2

5

Lady Hardanger

«Young Blood»

Kinkverk

5

Bergen Mandolinband

«Siste skrik»

Grappa

Høsten var allerede god for norske venner av den mest tradisjonelle akustiske amerikanske musikken, da albumene til Darling West og Songs From The Sea ble gitt ut samtidig sent i august. Men det kommer mer: Enda mer pussig er det at de nye platene til Bergen Mandolinband og Lady Hardanger slippes samtidig i dag.

De to gruppene er sterkt beslektet, både stilmessig, i besetning og i underholdningsverdi. Det er nesten bare hovedpersonene i hver gruppe som ikke overlapper. Begge har sanger som høres ut som de kommer fra det tradisjonelle repertoaret fra langt ute på den amerikanske bygda, og er gravd fram med arkeologisk iver. Bergen Mandolinband har da også oversatt flere tradisjonelle cajun-låter, som for oss vinner seg ved å framføres på norsk. Dette tar Lady Hardanger igjen på andre måter.

Lady Hardanger er allerede i utgangspunktet et bandnavn fra himmelen, og sånn høres de jammen ut også. Dette er praktfull americana, nesten så vi hører at kysten er klar mellom det norske Vestlandet og det nordlige Amerika. I spissen for gruppa står Ingeleiv Berstad på fele og sang, hun synger sammen med velkjente Anne Lise Frøkedal som også spiller gitar, mens Olav Christer Rossebø og Ingemund Askeland spiller fele, banjo og mandolin både her og i Bergen Mandolinband.

Bare titlene på de tre første sangene, «Find Me By The Lake», «Never See The Country Again» og «My Man’s A Drunk». antyder hvor landet ligger. Lady Hardanger leker med begrepene i den følelsesladede, sentimentale amerikanske folkesangen. En sang som «I’m Not Worthy Of Your Love» kunne vært i fare for å ende som en pastisj, men er så sjarmerende at den holder seg godt innenfor. Sangene har de fått av franskmannen Stanley Brinks, som en gang spilte i kultbandet Herman Dune, Praktfulle folkesanger med alternativ vri, for eksempel når «And I Love You» synges med feleskurr som eneste akkompagnement. Albumet avsluttes med den gamle cajunlåten «Bonsoir Moireau» ...

... som kan være en være en fin glidende overgang til Bergen Mandolinband, som på sitt fjerde album har et tydeligere innslag av cajunmusikk enn på forgjengeren «Flotmyr gumbo». Bergen Mandolinbands misvisende navn går ikke bare på at de ikke kommer fra Bergen. Medlemmene er fra haugesundsområdet, men de spiller også fele, banjo og mye annet fint i tillegg til mandoliner.

Der Lady Hardangers album er spilt rett inn tett rundt én mikrofon, er lyden til Bergen Mandolinband mer strøken vellyd fra studio. Sangene til frontmannen Gaute M. Sortland er utsøkte fortellinger fra utkantene, med helt universelle sannheter som alle kan forholde seg til. «Det er rolig her/Kvar dag er lik/det einaste som vekslar litt er vind og vér/Og sjelden skifta eg kler», synger han i «Du ville ikke likt deg her». Albumet er fullt av sånne problemstillinger, i sanger som «Tida mi renn ut», «Natta var mørk», og festskildringen «Alle her er så fulle», der det legger en demper på stemningen at de først og fremst er «fulle av seg sjøl».

Avslutningen «Får ikkje nok av deg» er egentlig «Baby Please Don’t Go» med Fredrikstad i stedet for New Orleans, som den naturligste ting av verden. Etter sine tre foregående album, og nå dette, er Bergen Mandolinband inne på lista over dem som er aller mest klare for større oppmerksomhet her i landet.

Samtidig som jeg hørte på disse norske platene fikk jeg tilgang til det nye albumet til Gillian Welch, som ikke kommer før om en måned. Et nytt tilbakeblikk på det 20 år gamle «Revival»-albumet. For dem som ble spente nå, går det helt fint å klare seg med Lady Hardanger og Bergen Mandolinband så lenge.

Lady Hardanger og Bergen Mandolinband spiller på Martinique i Stavanger 29. oktober, Mono i Oslo 4. oktober.