Annonse
Peter Perrett vender tilbake med et av sommerens sterkeste album. FOTO: STEVE GULLICK/MATADOR

Den eneste ene

Enten man trodde at Peter Perrett var død, eller bare fortapt: Undrenes tid er ikke forbi.

Annonse
Nye takter

Peter Perrett

5

«How The West Was Won»

Domino/Playground

Peter Perrett må være en av tidenes største kulthelter – altså en sånn artist som betyr veldig mye for veldig få. En mann som kom og forsvant med gruppa The Only Ones i den nye bølge-musikken i slutten av 70-årene, og som siden bare har vist seg svært sporadisk. «How The West Was Won» er hans første album siden en utgivelse som omtrent ingen hørte i 1996. Likevel høres det ut som han aldri har vært borte.

«Even your parents ran away from home to escape you/Even your best friends hate you» synger Peter Perrett med karakteristisk motvillig innlevelse i tittellåten på «How The West Was Won». Det er aldri et fnugg av tvil hvem det er vi hører på. Men siden han ofte har blitt sammenlignet med Velvet Underground høres det også ut som han her gjørs på å etterligne Lou Reed på sitt mest kyniske. Det beste er selvfølgelig at sånt ikke kan gjøres bedre enn dette. Peter Perrett er en av disse framtoningene som nærmest definerer rock ’n’ roll.

The Only Ones tilhørte den mye omtalte generasjonen av ny rock fra 1977. Men flere av medlemmene var allerede godt voksne, og de hørtes ikke veldig punka ut der de debuterte med singelen «Lovers Of Today». En av de fineste singelplatene fra dette året, med Peter Perretts besnærende stemme, og gruppas intuitive forståelse for lyden av selve livet. Året etter kom låten de er mest kjent for: «Another Girl Another Planet». En tre minutter lang utblåsning som definerer kraftpop med jublende overbevisning. Den oppnådde en mindre imponerende 57. plass på den britiske singellista, 14 år etter den første utgivelsen. Gruppa lagde tre album, men kom aldri videre fra oppstusset rundt disse låtene.

Det er blitt sagt at The Only Ones begynte å falle fra hverandre den dagen de kom sammen. Men de ble forbilder for en rekke etterfølgende rockerebeller – fra amerikanske Replacements til engelske Libertines. DumDum Boys spilte ofte deres «Why Don’t You Kill Yourself» på tidlige konserter. Da gruppa gjenoppsto en stakket stund i 2009 spilte Kjartan Kristiansen sammen med dem på flere låter under en sjelden opptreden på festivalen Down On The Farm.

Peter Perrett hadde store narkotikaproblemer allerede fra starten: «I always flirt with death/I look ill but I don’t care about it». Sånn begynte «Another Girl Another Planet». Perrett har vært en sånn sanger og gitarist som har fått usunn livsstil til å se ut som kunst. Dette er ikke noe vi skal romantisere, men desto gledeligere er det å høre at han er i stand til å lage sanger som forteller hvordan han har klart seg gjennom disse årene. I «Something In My Brain» gjør han opp status: Han har gjort sine dårlige valg, men nå har han har valgt rocken foran rusen. Det virker nesten banalt enkelt, men når det kommer fra denne kanten skal vi høre godt etter.

Perrett kan fortsatt lage uforskammet fengende poprock, som i «Troika» og «Man Of Extremes». Han kommer også med flere store kjærlighetserklæringer til kona Xena, som har holdt fast på ham gjennom alle disse årene, og som var den som overtalte ham til å gå en runde til med sangene sine, med dette albumet som resultat. «An Epic Story» er bare rørende. Hun står nok bak den mest heltemodige innsatsen i hele denne historien. De to sønnene deres, Jamie og Peter Jr., spiller gitar og bass i bandet. Noen av soloene gjør det fristende å ta fram luftgitaren igjen, for første gang på lenge.

Albumet er produsert av Chris Kimsey, et navn fra noen av 80-tallets store arenasuksesser, uten at han har tuklet til Perretts svært personlige tone. Bevares, dette innebærer ikke akkurat noe nytt i musikkhistorien, men det er godt å høre at den gode, gamle gitarrocken fortsatt kan være så relevant i 2017.

Annonse