3
ROCK
Refused
«Freedom»
Epitaph
I 1998 ga det svenske bandet Refused ut «The Shape of Punk to Come», en moderne klassiker som gjorde sterkt inntrykk på den skandinaviske punk/hardcore-scenen. Den plata hadde alt; ikke bare en fantastisk breial tittel, men først og fremst et innhold som levde opp til den. Det var punk, det var hardcore, men også elementer av jazz, ambient og til og med små drypp av techno. Herregud, så kul den skiva var.
Året etter annonserte bandet at de ga seg, via et dirrende brev med overskriften «Refused is fucking dead». Bandet raljerte mot musikkbransjen og lovet at de framover ville bruke enhver anledning til å «overthrow the class system, burn museums and to strangle the great lie that we call culture». En perfekt punk-exit, der altså. Men i 2012 kom plutselig nyheten om at de skulle spille sammen igjen. Refused har siden gjestet på noen av verdens største, kommersielle festivaler. Og sell out-beskyldningene har haglet. Men det skal sies. På deres nye skive «Freedom» er bandet like politisk engasjert som de noen gang har vært. Plata åpner med førstesingelen «Elektra», der vokalist Dennis Lyxén over et kjapt heavyriff skriker «nothing has changed». Det stemmer likevel dessverre ikke. Mens «The shape of punk to come» kokte over av kreativitet, holder «Freedom» seg stort sett i dette krysslandskapet mellom heavy og punk. «Francafrique» er platas mest oppsiktsvekkende spor, på godt og vondt. Formålet, å gå løs på fransk kolonipolitikk, er strålende. Men middelet, ganske grusom funkrock, er nesten trist å høre på. Samme stadionrock-følelse melder seg på «War on the Palaces». Igjen, politisk kritikk innpakket i streit rock. Til og med understøttet av en stadionvennlig blåserrekke. Denne musikalske oppskriften vil åpenbart gjøre seg strålende i konsertformat. Men «Freedom» er ærlig talt en ganske skuffende lytteropplevelse når den kommer fra det som på et tidspunkt virkelig var et av verdens kuleste band.