Nye takter

Danser med Ulver

Stort og mørkt – nå også med synthpop.

Dagsavisen anmelder

5

Ulver

«The Assasin-ation of Julius Caesar»

House of Mythology

Ikke akkurat «Candle In The Wind»! Nok en gang gjør norske Ulver det uventede, men ikke ulogiske: Et slags konseptalbum om, eh, prinsesse Dianas død, attentatet mot paven i 1981, gresk mytologi og romerske keisere, og hilsener til Charles Manson og Anton La Vey. Blant annet. På ett eller annet merkverdig vis smelter Ulver alt dette sammen til en sammenhengende helhet innenfor rammene av, øh, synthpop! Den så vi ikke komme.

Fjorårets Ulver-album var sammenredigerte opptak av fri improvisasjon. Ved årsskiftet kom de med et ambient-orientert album med filmmusikk til et canadisk krimdrama («Riverhead»). Der har med andre ord utgitt tre helt ulike album i løpet av et drøyt år. Og før det igjen hadde de laget musikk til en messe om flyktninger, og et album med covere av 60-talls psych-rock. Likevel er det hele tida en stilistisk konsekvens i det Ulver gjør. De har blitt sitt eget sound.

Ulver startet i utkanten av den norske black metal-scenen tidlig på 90-tallet og har beveget seg stadig lenger bort fra utgangspunktet. Kjernen av bandet er vokalist Kristoffer Rygg, Tore Ylwizaker og Jørn H. Sværen (også forfatter og lyrikkredaktør), i tillegg til flere faste samarbeidspartnere (Daniel O Sullivan på gitar, Ole Alexander Halstensgård på elektronikk m.m.) har de med seg bl.a. Stian Westerhus på gitar. Nik Turner fra de gamle frikerne Hawkwind gjester på saksofon, på ett av platas høydepunkt, den lange og utfrika «Rolling Stone». De bidrar til å holde det nytt, og de mer elektronisk baserte rytmene denne gangen kler Ulver uventet godt. Det er nesten takeoff-følelse i sluttpartiet på «So Falls The World». Det går nesten an å danse til Ulver denne gangen. Plata har av storslått synth-basert pop her som kan ha noe til felles med Depeche Mode - men jeg finner denne plata mye mer stimulerende enn Depeche Modes siste.

Hele plata blir en slags meditasjon over livskraft, død og forgjengelighet. Det er liksom ikke så ofte man tenker på Prinsesse Dianas skjebne sånn til daglig lenger, men det er noe underlig gripende over hvordan Kristoffer Rygg besynger Diana på åpningssporet «Nemoralia» - «the most hunted body of the modern age / flowers crown her head / the ancient goddess of the moon».

Ulver holder sin egen høye standard på denne plata. De er nå et band med en så rik katalog bak seg at det er mer enn nok til minst en ferie (påsketips der). «The Assasination of Julius Caesar» er et mektig tilskudd til dette.