Annonse
Chuck Berry, her på scenen i 1986.

Chuck Berry er død

Vi kommer ikke mye nærmere rockens opprinnelse enn Chuck Berry. Lørdag døde han, 90 år gammel.

Annonse
Nye takter

Når begynte egentlig rocken? Det er umulig å gi et ordentlig svar. Vi gjør det likevel. Rocken begynte med Chuck Berry. Han slo igjennom med «Maybelline», i 1955, like etter «Rock Around The Clock» med Billy Haley, men før Elvis Presley, Little Richard og Jerry Lee Lewis. Ekstra bemerkelsesverdig i ei tid da svarte artister ofte måtte se at sangene deres ikke slo an før de ble spilt inn av hvite.

De nærmeste årene etterpå fulgte Chuck Berry raskt på med populære singler som «Rock And Roll Music», «Sweet Little Sixteen» og «Johnny B. Goode». Berry var nesten 30 år da han slo igjennom, men sangene hans var uhemmede feiringer av tenåringskulturen, der han introduserte universet som senere skulle bli velkjent i popmusikken: jenter, biler, musikk og alt som ellers er gøy - eller litt trist. Berry kunne nemlig ikke bare lage fengende låter, han var en fantasifull tekstforfatter også. Med en slående sans for rim og rytme skapte han et helt nytt rockespråk av den gamle rhythm and blues-terminologien. I tillegg hadde han disse gitarintroene som dannet skole for en ny stil i popmusikken.

På scenen var han så utagerende som det gikk an å være uten å komme i fengsel. Det skulle komme senere. Han introduserte sin karakteristiske «duck walk» under en konsert i New York i 1956, visstnok for å skjule at dressen hans var blitt krøllete. Siden er dette ganglaget blitt en av rockeposeringens store klassikere. Han forklarte selv best følelsen av den nye lyden i en av sangene sine: «You know, my temperature‘s risin‘/and the jukebox blows a fuse/My heart‘s beatin‘ rhythm and my soul keeps on singin‘ the blues/Roll Over Beethoven and tell Tchaikovsky the news».

Alt dette høres ut som en fortelling for god til å være sann, men mange faser av Chuck Berrys liv minner i virkeligheten mer om en tragedie. Like etter gjennombruddet i 1955 ble han i Alabama møtt av en konsertarrangør som hadde ventet seg en hvit ny popstjerne, og som nektet Berry å opptre. Opplevelsen av å sitte bak scenen og høre et lokalt orkester spille sangene hans ble med ham videre i livet. På høyden av sin suksess startet han i 1959 klubben Bandstand for hvite og svarte i hjembyen St. Louis, et lite populært tiltak i innflytelsesrike kretser i nabolaget. Det ble kjent at en av garderobevaktene hans, en ung indianerjente, også jobbet som prostituert. Chuck Berry ble tiltalt for å ha transportert henne ulovlig over grensen fra Mexico, og ble dømt til fengsel i 1961.

Etter å ha sonet i to år fortsatte Chuck Berry der han slapp, med nye sanger som «You Never Can Tell», «Promised Land» og «No Particular Place To Go». I Storbritannia var en rekke av rockens kommende giganter i ferd med å etablere seg ved å spille sangene hans, men han klarte aldri å etablere seg som en førsterangs rockestjerne igjen selv. Chuck Berry forble en legende, men han stolte aldri mer på sine omgivelser. Han ble beryktet for å sikre seg honorarene i kontanter før konsertene, og stikke av etter korte opptredener av vekslende standard. Også privatlivet hans hadde sine skandaler, både økonomiske og av mer privat karakter. Etter en lang rekke hitlåter er det ironisk at han først nådde førsteplassen på poplistene i 1972, med grisevisa «My Ding-A-Ling».

I 1987 kom dokumentarfilmen «Hail! Hail! Rock 'n' Roll», med opptak fra en jubileumskonsert i forbindelse med 60-årsdagen hans. Der Berry spilte med et band av beundrere anført av Keith Richards. Det er en opplevelse å se krangelen deres over tekniske detaljer under forberedelsene. Keith Richards som hevder at dette ikke kommer til å låte bra hvis de gjør det «sånn», og Berry som roper at hvis det låter «sånn» er det fordi det er «sånn» Chuck Berry spiller. Den gir også et innblikk i Chuck Berrys metode. Han sløste ikke bort penger på å reise rundt med faste band, men plukket med seg musikere på veien. De øvde ikke på forhånd, og fikk bare beskjed om at de kommer til å spille « Chuck Berry-stuff». - Folk elsker det jeg gjør uansett. Derfor planlegger jeg aldri en konsert. Aldri! Fungerer kjemien mellom musikerne og meg kan det bli riktig bra, sa Chuck Berry til Geir Hopen Nødset i et intervju med Nye Takter etter en konsert med New Jordal Swingers på Rockefeller i Oslo i 1989, der det hadde fungert. - Alt jeg gjør er vanvidd og galskap. og det kommer jeg til å fortsette med så lenge jeg lever, sa han i det samme intervjuet. 

Sangene til Chuck Berry ble innspilt av Elvis Presley, Buddy Holly, The Beatles, Rolling Stones, The Kinks, Grateful Dead, Jimi Hendrix, The Doors, Elton John, Rod Stewart, AC/DC, Sex Pistols og svært mange andre. The Beach Boys lagde ny tekst til «Sweet Little Sixteen», og hevdet til å begynne med at de hadde skrevet «Surfin USA» selv. Gitarintroen til «Fun Fun Fun» var kopiert fra «Johnny B. Goode». Bob Dylan er ikke med på denne lista, men har selv sagt at «Subterranean Homesick Blues» kommer rett fra Chuck Berrys «Too Much Monkey Business». John Lennon «lånte» et par tekstlinjer» til sin «Come Together», fra «You Can‘t Catch Me» og måtte etter et rettslig forlik spille inn både denne og «Sweet Little Sixteen» for albumet «Rock‘n‘Roll» i 1975.

I forbindelse med sin 90-årsdag i høst annonserte Chuck Berry utgivelsen av et helt nytt album, "Chuck", med helt nye sanger. Spilt inn med bandet han jobbet sammen med på hjemmebane. Han tilegnet den kommende plata til sin kone gjennom 68 år, Thebetta. - Min kjære, jeg begynner å bli gammel. Jeg har jobbet med dette albumet lenge. Nå kan jeg sette fra meg skoene, skrev han på sitt eget nettsted. Det ventes at det kommer ut som planlagt en gang i løpet av 2017.

I 2013 forlot romsonden Voyager 1 solsystemet vårt, 36 år etter oppskytningen, på vei videre ut i verdensrommet. Med på ferden var en «gullplate», med dokumentasjon av livet på jorden. Med bilder av mennesker, dyr og planter, bilder av underverker som den kinesiske muren og operahuset i Sydney, innspilte lyder, hilsener på 55 språk. Og et opptak av Chuck Berry som spiller «Johnny B. Goode». Omtrent samtidig spilte Chuck Berry i Oslo for siste gang, en heller sørgelig forestilling for de som var til stede, men for mange var det verdt opplevelsen likevel. Chuck Berry hadde forandret verden. Go go!

Annonse