Nye takter

Calypsoens majestetiske Rose

Den som ikke kjenner 77-årige Calypso Rose vil få hakeslepp når hun kaster seg ut på scenen med autoritet, rytmisk dødsforakt og en sensuell innlevelse som kan få noen hver til å rødme.

Bilde 1 av 3

Dronningen av Calypso ble konge – bokstavelig talt – på veien dit hun befinner seg i dag, som pioner innen sjangeren og den som mer enn noen andre har flyttet merkesteinene for likestilling innen karibisk musikk. Kanskje har hun aldri hatt større gjennomslag, som etter at Manu Chao bidro til at hennes visjon om å stadig dytte grensene for hva calypso kan være ble oppfylt på fjorårsalbumet «Far From Home». Hun lever opp til tittelen. Bosatt i New York og med Europa som lekegrind, har 77-åringen et liv som enhver som er femti år yngre kan misunne henne. Om hun må støttes inn på scenen, som på Roskilde-festivalen i fjor, er alle tegn til smerter og ustøhet som blåst bort når hun angriper publikum som om hun vil forføre hver og en, uansett kjønn, alder og bakgrunn. Akkurat som sangene, en kamp for likestilling gjort med et smil, et anstrøk av soca og en calypsomiks som få gjør etter henne.

Etter å ha skrevet 800 sanger og opptrådt over hele verden har hun greid det som en kvinne kulturelt sett ikke skulle hatt mulighet til: Bli en calypsostjerne som ikke bare opererer på mennenes revir, men som overstråler dem alle. Kongetittelen vant hun i en calypsokonkurranse, etter først å ha blitt snytt for seieren fordi dommerne mente de ikke kunne gi tittelen til en kvinne. I dag kaller hun seg Calypso Rose, som betyr alle blomstenes mor. Det kåres ikke lenger en konge, men en monark. Den barnløse divaen ser seg selv som en «mor» til alle de kvinnelige calypsosangerne som har kommet etter henne, og som har funnet den rike afrokaribiske musikkstilen som en perfekt måte å kommunisere på enten det er fest eller hverdag.

Majesteten som ble bedt om å pensjonere seg allerede på 1970-tallet, da calypsoen holdt på å bli totalt utryddet på grunn av den enorme populære reggaemusikken, ble født på Tobago i 1940 og fikk navnet McArtha Linda Sandy-Lewis. Faren var sentral politiker og baptist, og i hans øyne var calypso djevelens musikk. Det var derfor først da hun var ni år, og ble adoptert av kjæresten til en slektning på Trinidad, at hun fikk høre det som skulle bli hele hennes liv. Vedkommende hadde en gammel sveivegrammofon, og på den lå platene til datidens største artister, som Raymond Quevedo, bedre kjent som Attila The Hun. Som 15-åring sto hun selv på scenen under navnet Crusoe Kid og sang egenskreven calypso. Det ble begynnelsen på en karriere som vokste i takt med deltagelsen på de for musikksjangeren svært viktige karnevalene, på showcaser for calypsosangere, konkurranser og en stadig større beundrerskare, blant dem Doctor Eric Williams, den første statsministeren på Trinidad og Tobago som ble valgt i 1956.

Andre prøvde å stanse henne. De lokale menighetene forsøkte å forby henne å synge det som ble regnet som mennenes domene. Det stanset ikke Calypso Rose. I stedet snudde hun motstanden til sin fordel, snakket religionen midt imot og viste både fansen og bransjen at livet er et party med alvoret lurende i bakgrunnen. Hun har hele tiden kjempet for calypsoens egenart, men har aldri gått av veien for impulser utenfra. Hun var blant dem som så socaen – en karibisk utvidelse av calypsoen – som en nødvendig forlengelse av sjangeren da reggae og amerikansk soul gjorde sin inntreden. På den siste platen «Far From Home», som gjør hennes samlede produksjon til godt over tjue album, er hun like åpen. Her går hun tilbake i sine egne fotspor, og utover kjærligheten plukker hun opp sanger som blant annet handler om kvinners rettigheter og klassekamp i låter som «No Madame» og «Woman Smarter», og hennes eget opphav i en sang som «I’m African». Den blir en påminnelse om at befolkningen på Trinidad og Tobago stammer fra slavetiden.

Mens hun sang med Bob Marley i et annet århundre, er hun selv ettertraktet blant en rekke av dagens største musikere. Manu Chao har produsert den nye platen hennes sammen med Ivan Duran, som blant annet har produsert Andy Palacios sanger. Sammen løfter de musikken hennes på et eksplosivt partynivå uten at sødmen, hjertet og den sterke sosiale nerven forsvinner. At dette låter enda bedre live, vet alle som har sett henne opptre.

Mer fra Dagsavisen