Nye takter

Bowies første er 50

KOMMENTAR: 1. juni 1967 er en merkedag i pophistorien. I dag er det 50 år siden det første albumet til David Bowie kom ut. Nesten glemt, men helt på høyde med hans beste stunder.

David Bowies første album kom ut i Storbritannia 1. juni 1967. En historisk dag for plateutgivelser, men det har først og fremst vært på grunn av «Sgt. Pepper»-albumet til The Beatles. Ingen la merke til David Bowie i begynnelsen på «the summer of love». Dette var likevel sanger laget av en eksentrisk, fantasifull og melodisterk låtskriver. Selv om det stilmessig var helt ute, var dette et mye viktigere innslag i Bowies katalog enn albumet har fått anerkjennelse for. Sannsynligvis fordi det har mer hornmusikk enn elektriske gitarer. Nå var det aldri Bowie fremste ønske å «passe inn». Hans første album er derfor, på sin egen måte, like grensesprengende som «Sgt. Pepper».

David Jones begynte som så mange andre britiske tenåringer tidlig på 60-tallet å spille rhythm and blues i en rekke små band. Hør gjerne «You’ve Got A Habit Of Leaving» med Davy Jones & The Lover Third fra 1965. I 1967 ble Jones til Bowie, for å unngå å bli forvekslet med Davy Jones i The Monkees. Bowies versjon av popmusikken ble annerledes. Hans store helt til å begynne med var Anthony Newley, en britisk underholdningssanger og komponist som aldri tok det store skrittet over i popmusikken. Bowie høres også ut som han var inspirert av Jacques Brel med sine treffende beskrivelser av nattelivet, og mennesker som ikke passet helt inn i vanlige mønstre. Bowie spilte noen år senere inn Brels «Amsterdam», men hever at han oppdaget Brel gjennom tolkningene til Scott Walker. To (eller tre) sjeler, én tanke i så fall.

Bowies stil lå langt fra den rådende psykedeliske tankegangen. Tvert imot, sangene var nærmere den konservativt arrangerte delen av popmusikken, og har av mange blitt ansett for å være en ungdomssynd i karrieren hans. Sangene er definitivt unge, skrevet av en tenåring, men langt fra synd. «Love You Till Tuesday» burde vært en hit, og den foregående singelen «London Boys» er i sin desperate ettertenksomhet en sterkere beskrivelse av swingende London en alle de mer livlige hyllestene til den nye tida. I «Join The Gang» gir han dessuten er glitrende satirisk beskrivelse av forholdene i byens innerste hipster-kretser, med litt sitar her, «Gimme Somme Lovin»-riff der.

(En stor parentes i denne delen av Bowies historie er «The Laughing Gnome». En løssluppen liten barnesang som ikke er med på debutalbumet, men ble utgitt på singel noen måneder i forveien. Og som faktisk er nevnt i avisen The Times’ teksttunge helsides anmeldelse av «Sgt. Pepper», som et eksempel på barnslige holdninger i den nye popmusikken. Der beskrevet som «en klossete sang som forble den floppen den fortjente å være». «The Laughing Gnome» ble imidlertid til manges irritasjon en stor hit da Bowie ble superstjerne i 1973. I 1990 gjorde Bowie turneen «Sound + Vision» der fansen kunne stemme fram sanger som skulle spilles i hver by. Flere steder ble det satt i gang omfattende kampanjer for å få «The Laughing Gnome» på settlista. Den nådde visst høyt opp flere steder, men ble aldri spilt.)

Bowies første album har alltid hatt en mindreverdig status på markedet. Den er gitt ut under flere forskjellige titler i årenes løp, men het altså egentlig bare «David Bowie». Det gjorde forvirrende nok oppfølgeren også i 1969, men denne skiftet etter hvert navn til «Space Oddity» etter platas mest kjente sang. For Bowie fikk endelig et navn da «Space Oddity» ble hans første hit i tida etter den første månelandingen i 1969. Vi må spørre oss om dette hadde mer med månen enn med Bowie å gjøre. Det er verdt å minne om at David Bowie lagde tre gode album til før han ble berømt, men disse er senere blitt regnet som en adekvat del av katalogen hans. Det første forblir et av tidenes mest undervurderte album. Er «David Bowie» der oppe med «Ziggy Stardust», «Low» eller «Let’s Dance?». Kjør debatt! Bowie spilte forresten inn flere av sine eldste sanger om igjen i 2000, for albumet «Toy», som fortsatt ikke er utgitt.

Mange fortellinger om store artisters forsmådde ungdomsår slutter med at de omsider blir rike og berømte, men ikke like spennende som før. I David Bowies tilfelle passer ikke denne modellen. Han klarte med beundringsverdig iver å fornye seg selv, og om og om igjen, og har bare to-tre helt uinteressante album på samvittigheten. Etter hans død i fjor kommer vi aldri til å få høre ham igjen. Men det finnes altså fortsatt et utmerket album der ute som de færreste har hørt.

Mer fra Dagsavisen