Annonse
Nick Cave triumferte foran et fullsatt Oslo Spektrum, og etter hvert en fullsatt scene.

Blod, svette og tårer fra Nick Cave

Sjelden har en artist overrasket oss så stort og gledelig som Nick Cave i Oslo Spektrum.

Annonse
Nye takter

 

6

KONSERT

Nick Cave and the Bad Seeds

Oslo Spektrum

 

En mer intim og morsom konsert i Oslo Spektrum enn den Nick Cave and the Bad Seeds leverte en vanlig grå mandagskveld, har vi ikke vært vitne til. Musikken i seg selv og Nick Caves fantastisk samspilte og lekne band The bad Seeds skapte bruddstykker av drømmer, liv og undergang, dirrende ubehag og minimalistisk storhet. Og ikke minst eksplosive sekvenser med en frontmann som hadde fjernet «graven» mellom scenen og publikum for å virkelig kunne se massene i hvitøyet. Som når han kaster seg ned i mengden og framfører siste halvdel av «The Weeping Song» fra et kameratårn midt i lokalet, før han så trekker med seg halve folkemassen på gulvet opp på den store scenen og skapte et klimaks som frambrakte den helt store jubelen. Det er ikke mange artister som kommer unna med en sånn gimmick, men Cave gjør det med en selvfølgelig bravur, et snerr av et smil, tilløp til latterkrampe og en sår undertone av at alt må gå videre, tross alt. Den altoppslukende energien og viljen til å virkelig gi alt ble konsertens største overraskelse, Caves nylige forhistorie tatt i betraktning.

Les også: Ut av mørket

At en konsert med Nick Cave i 2017 skulle vise seg å bli en triumfferd hadde jeg ærlig talt ikke trodd på forhånd. Til det har han de siste (ti)årene levert for mange transportetapper fra scenen, preget av ulike formkurver. Og selv om hans fantastiske siste album «Skeleton Tree» er noe av det beste han har utgitt, er det ikke gitt at en konsert skodd på et «sistealbum» i tillegg til et utvalgt knippe «hits» blir så bra som den som traff Oslo. Det ble mørke og lys om hverandre, og en festforestilling i blod, tårer og svette. Mye svette, etter hvert som Nick Cave og hans faste gitarist Warren Ellis lik to pinnedyr kjempet om å være mest utagerende, voldsomme og teatralske. Et renseri kunne vente seg en enorm ladning håndklær i etterkant, dyvåte av svette, samt en og annen tåre. 
Det begynte med en klagesang fra mørket, en tom scene badet i blågrønt lys og over høyttalerne den mektige «Three Seasons In Wyoming» som Cave og Warren Ellis har levert til den moderne westernfilmen «Wind River». Tonen var satt, det skulle åpenbart bli tungt, episk og følsomt, og det ble det. Først den sorgtunge «Anthrocene» Så kaller han på det tapte i «Jesus Alone», før «Magneto» fullfører en sekvens på tre av de mest inderlige sangene fra «Skeleton Tree», minimalistiske men også komplekse byggverk av poesi og balladetung melankoli. Disse åpnet konserten, som sannsynlige ekko av Nick Caves store sorg som lå som en skygge over utgivelsen av «Skeleton Tree», og som var et premiss for dokumentarfilmen «One More Time With Feeling». Omstendighetene rundt dødsfallet til sønnen Arthur (15), som falt fra en klippe i nærheten av familiens hjem i Brighton, var tragiske. Sorgen er privat, men Cave har åpenbart greid å opparbeide en egen energi ut fra disse hendelsene som oser kunstnerisk kreativitet, håp og omfavnelse som inkluderer alt og alle rundt ham.

Les også: Hjerteskjærende sørgeballader fra Nick Cave

I konsertsammenheng gjennomsyrer dette låtvalgene, understrekningen av tekstene og ikke minst den helt overraskende påfallende intimiteten. Cave har aldri vært direkte folkesky, og under konsertene tidlig i solokarrieren kunne han være like mye blant publikum som på scenen, men de siste årene har han vært mer «cool» enn komfortabel. Visst spytter han fortsatt, han kan miste teksten med et høylytt «fuck» og ta vare på rosene som kommer hans vei som var de små skatter. Visst dirigerer han publikum, men måten han bokstavelig talt lar fansen foran scenen omfavne han på er rørende og virkningsfullt, et tegn på en ønsket nærhet. Når han fører unge hender til hjertet sitt mens han liggende utover folkemengden fyrer av «Higgs Boson Blues», den lakoniske Robert Johnson-hyllesten av en totaktsmotor fra albumet «Push The Sky Away», dunker hjerteslagene «boom boom» gjennom hele den store salen. Det er også her vi aner at gamle låter kan bli som nye, når han full av forakt for de lysende mobiltelefonene foran seg ber folk føle på ekte og ikke gjennom telefonen. Den stakkaren som på scenen under avslutningsnummeret forsøker seg på en selfie med sjefen kan gå hjem å skamme seg, vel vitende om at han ble satt på plass av Nick Cave foran 8.000 par øyne.

Etter den hamrende «Higgs Boson Blues» har Cave nådd et midtparti i konserten der gullet kommer på bordet, to av hans svarteste og mest ladede sanger fra tidlig i karrieren, «From her to eternity» og «Tupelo» - den som innpakket i sørstatsmytene omsynger fødselen til Elvis «The King» Presley og tvillingbroren, den førstefødte, som dør. Symbolikken hviler tungt over en kveld som også tar med seg Caves skitne, resignerte «hjemstavnsvise» fra Brighton eller hvor som helst, «Jubilee Street». Den kommer i en versjon der Warren Ellis og The Bad Seeds virkelig får røsket tak i piggtråden, før Cave roer det hele ned og insisterer på allsang med pianotunge «The Ship Song» og «Into My Arms». Hans to mest kjente sanger blir kanskje kveldens mest uinteressante, men selvsagt virkningsfulle. Ikke alle blant publikum har et nært forhold til hans nyere materiale.

Alle ble likevel tårevåte når «Girl In Amber» og «I Need You» – begge fra «Skeleton Tree» – framføres med en energifull, neddempet smerte som er nydelig. «Nothing really matters when the one you love is gone» synger Cave, men denne kvelden fyller han en hel konsertsal med kjærlighet slik bare Cave kan. Han ruver over scenekanten, løper fram og tilbake, kaster mikrofoner i gulvet, hilser på alle hender han finner og danser og fekter mot sine medmusikanter slik en langt mer dannet bandleder ellers ville fått sitt orkester til å adlyde det minste vink. Han trenger ingen scenestaffasje, kun et orkester og godt lyd, samt noen videotegninger i svarthvitt av dels dem selv, dels tematiske. Han fyller rommet og sin egen utfoldelse og den kjærligheten som i hans sanger svulmer og dirrer, som er farlig, ertende og diabolsk, men også sår og tvers gjennom sann. «I love you», ropes det fra publikum, hvorpå han svarer lakonisk: «And I love you. Obviously»

Les også: Cave gjennom norske øyne

Av alle sangene på «Skeleton Tree» var det kun «Rings Of Saturn» som ikke hadde funnet veien inn i konsertsettet, siden tittelkuttet og «Distant Sky» avsluttet hovedbolken i den rekkefølgen de også ligger på albumet. Før dem riktignok «Red Right Hand» i en forrykende djevelsk versjon og en «The Mercy Seat» som igjen viste hvor viktige Warren Ellis og The Bad Seeds er i forvaltningen av det gamle materialet, når det vris og vendes på og vokalisten selv får muligheten til å improvisere mens Ellis vekselvis håndterer piano, fele og gitar. Han gjør det med en energi og en kombinasjon av hardhendt ømhet som ingen gjør etter han, men som fullkomment understreker dualiteten i Caves låter.

Nick Cave i Oslo Spektrum var ren energi. Det var død og blod, store tanker og små intime detaljer som framkalte smil like lett som hakeslepp. Og det var et uhyre fintenkt sett låter der de gamle ikke ble kun fyllstoff, men biter av en rød tråd som løper gjennom australierens karriere og som i dag fungerer som tematiske reisverk rundt «Skeleton Tree» og «Push The Sky Away»-sangene. Sistnevnte tittelkutt avsluttet hele konserten, med Nick Cave smådansende på scenen, hysjende på publikum og med en uhorvelig mengde av dem dansende og leende bak seg. Noen av dem fikk sikkert sin livs konsertopplevelse. Og alle fikk vi en opplevelse av å ha sett noe unikt utfolde seg på en norsk scene, en dreven kunstner og et rockeikon som uten omsvøp bestemte seg for å overskygge alt og alle gjennom rett og slett gi av seg selv.

 

Annonse