Nye takter

Björk og kunsten å være hjerteknust

Aldri har et blødende hjerte lekket så underlig og vakker musikk.

Dagsavisen anmelder

5

POP

Björk

«Vulnicura»

One Little Indian

Selv etter å ha hørt Björk i snart tre tiår, musikk fra de fleste fasene i livet hennes og gjennom de mest utrolige musikalske følelser og uttrykk, er den ti minutter lange låta «Black Lake» mer intens enn noe annet hun har laget. Sangen er en glitrende svart pøl, et sveipende raseri over et gitt tema og en sorg uten bunn over det samme. Når den islandske artisten først innser at hun har skrevet et helt album om bruddet fra kunstneren Matthew Barney i 2013, legger hun bare en lang finger mellom. Hun har skapt «a complete heartbreak album». Tre sanger forut for bruddet, og tre sanger etter. Sammen med det nevnte svarte midtpartiet og utfyllende låter med Antony som vokalgjest på det ene, offentliggjør hun en musikalsk dokumentasjon av en skilsmisse i alle dens stadier. Ikke mange artister kunne gjort det uten å svi både fingre og stolthet, men Björk kommer unna med sin beste plate på veldig mange år.

«Vulnicura» er en symfonisk lek et sted mellom tunge beats, samtidsmusikk og løsrevne klassiske partier. Den kroppsnære, isklare vokalen hennes går sine egne veier i møte med musikken, som om stemmen drifter emosjonelt løsrevet fra komposisjonene. Likevel er den perfekt tilhørende. De musikalske impulsene er de samme som på forgjengeren «Biopholia», mens sfæriske strykere og ikke minst verbale omskrivinger danner motstykket til platen «Vespertine», som for 14 år siden introduserte oss til en forelsket, erotisk intim Björk. I dag synger hun om «berøringenes historie» i den avgjørende bruddlåta.Hun har stålkontroll over musikken, om ikke over følelsene. Slik understrekes kaos, krenkelse, anger, håp, lykke, hysteri, sinne og smerte.

Arca har produsert, men de buktende skylapp-arrangementene er Björks egne. De er vakre, urolige og numme, men tidvis fulle av et underlig lys og gjennomstrømmende åpenhet og fortrolighet. Om den abstrakte Matthew Barney ifølge Björks sang er besatt av det apokalyptiske, vil nok selv han føle hvor konkret denne platen er. Som en knyttneve. Midt på. Vi andre kan heldigvis oppleve fra utsiden hvordan Björk reiser seg fra fosterstilling til hun står oppreist i kvikksand. Og hele veien er «Vulnicura» et eksempel på at den aller beste kunsten skapes ut av vond desperasjon. Et stykke rå dokumentasjon, ikke som et skrubbsår eller et arr, men som et uleget sår der betennelsespusset fortsatt banker under en forførende, vakker overflate.