Bendik og blåmerkene

I år har det gått slag i slag for Bendik med Bodø-bergenseren Silje Halstensen i spissen. Hun har gitt ut et kritikerrost tredjealbum, blitt heltidsmusiker, gitt Karpe Diem tjeideng med en remiks av attitudeproblem og turnert landet rundt med intens sang om alt som er vondt.

– Du kan jeg se at jeg har vært på turné på antallet blåmerker jeg har på beina.

Så har hun headbanget seg til en nakkeskade hun fortsatt sliter med.

– Jeg begynner å bli litt lei av at jeg etter hver konsert nesten ikke kan bevege hodet. Men det er verdt det da!

Les og se video: «Setter Karpes originalversjon fullstendig i skyggen»

Høy puls

Halstensen er stolt av det hun og bandet har fått til i 2016. Hele året har vært fullt opp med konserter.

– Så kjenner jeg at kroppen min tror jeg skal spille igjen neste helg. Jeg har litt høy puls og ser fram til helgen, sier Halstensen.

– Så jeg er litt bekymret for at det kommer en post-turné depresjon, legger hun til.

Aldri før har bandet vært på en så lang turné.

– Vi er godt ut i vinteren, og jeg har nesten ikke merket det en gang. Tidligere har jeg vært ferdig i oktober, og ikke spilt igjen før februar. Etter en måneds tid da, så er ikke jeg meg selv lenger, sier Halstensen.

Les også: Ga Karpe «tjeideng» – nå er de på Spotify

Inn i mørket

Hun bruker konsertene som en slags terapi.

– Det er noe med at man flykter fra virkeligheten. Jeg må inn i materien vi har skrevet før, og så levere det til publikum. Det må jeg levere hundre prosent, uansett hvilken dagsform jeg er i. Om jeg da har en shitty dag, så er det nesten det beste. Da lever jeg meg i hvert fall inn i materialet mitt. Jeg får luftet det ut.

– Hva er det som inspirer musikken du lager?

– Det er egne opplevelser, og eget mørke.

Bendiks siste album har av Dagsavisens anmelder blitt kalt et modig utleverende album, som kretser rundt voldsomme følelser, og kampen for å i det hele tatt klare seg.

Les anmeldelsen her: Bombastisk Bendik

Utkjørt

Selv om dette året har vært intenst, har Halstensen i større grad klart å ta vare på seg selv opp i det travle musikerlivet.

– I fjor kjørte jeg på, lagde nytt album og var på turné. Da var jeg utrolig sliten og på grensen til utmattet. Både lege og psykolog sa: Nå sykmelder vi deg. Nei, jeg skal spille på Rockefeller, så det går ikke, sa jeg. Da levde jeg meg for mye inn i materialet, og var helt utkjørt både av det fysiske og psykiske ved å holde konsert og av å gå inn i det mørke jeg sang om.

Hos psykologen jobber hun nå med å bedre skille mellom hvem Bendik skal være og hvem hun selv skal være.

– Det går bedre og bedre. Men jeg har fortsatt en vei å gå. Jeg håper jeg kan være litt lettere til sinns, en vanlig onsdag i framtida.

Høydepunktet i år var å spille på Parkenfestivalen i Bodø og kjenne at alt klaffet.

– Selvfølgelig var det også en bonus å se folk fra barneskolen og ungdomsskolen. Jeg pleide tenke: En dag skal jeg vise dere. Så flere ganger under den konserten tenkte jeg: Jess. Dette skjedde faktisk!

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Jobbe for rettigheter

2016 har blitt hyllet som et usedvanlig godt år for ny norsk musikk. Men hvordan er det egentlig å leve som norsk heltidsmusiker i dag?

– Vi burde jobbe mer med rettighetene våre. Vi er arbeidstakere, men nødvendigvis ikke lønnsmottakere så vi burde jobbe for å få bedre rettigheter for eksempel hvis vi blir syke. Tarifflønnen min egen fagforening har kjempet seg fram til, stemmer ikke overens med virkeligheten. Det er snakk om rundt 4.100 kroner, men du skal være veldig kommersiell, eller heldig med hva du kan søke penger til, for å kunne lønne musikere med et honorar på 4.100 kroner. Det er noe vi snakker om innad i bandet. Det er mitt ansvar at vi skal klare å nå det nivået, og det har ikke alltid vært så enkelt for meg å takle det presset. Vi har fortsatt en vei å gå der.