Nye takter

Beintøft fra Wiley

Tung bass og treffsikker rap fra britisk grime-helt.

Dagsavisen anmelder

5

Wiley

«Godfather»

Warner Music

Grime er blitt den nye popmusikken i Storbritannia og folk som Dizzee Rascal, Stormzy og Wiley er svære stjerner. Wiley er en veteran og er blitt 38 år og selvutnevnt gudfar av grime. Han slo igjennom med gruppa Pay As U Go og deres «Champagne Dance» i 2001. Siden har han hatt stor suksess, særlig med sine singler «Wearing My Rolex», «Never Be Your Woman» og listetopperen «Heatwave». Felles for disse er at de er en anelse mer mainstream enn mye av hans andre materiale. Sånn sett er dette et album som skuer tilbake.

«Godfather» skulle vært ute i fjor høst, men har latt vente på seg. Uansett er dette blitt et album uten et eneste popøyeblikk, men med desto flere gullkorn av slaget grime. Skal vi tro Wiley selv, er dette hans siste album. Det er vel derfor naturlig å gå helt tilbake til røttene og lyden av «Eskimo». Igjen jobber Wiley med et helt lass av produsenter og medhjelpere. På gjestelista finner vi navn som Devlin, Lethal Bizzle, JME, Frisco, Flowdan og gullgutten Skepta, som alle glir fint i inn i denne sammenhengen. Som album er dette musikk med trøkk og snert hvor Wileys stemme er et bærende element og erkebritisk med sin London-slang. Kompet er stort og velter over deg som lytter, med kraft, styrke og pianoriff.

Albumet er en smule langt med sine 17 spor og det krever sitt å henge med hele veien. Likevel er dette et artig farvel fra en av britenes store helter. Ja, om han holder løftet og gir seg nå da. Han vil å så fall være den aller første rapperen som holder ord.