5
Beck
«Colors»
Capitol
Becks «Morning Phase» var favorittalbumet mitt fra 2014. Stille og rolig, trygt, tilbakelent og sofistikert. Og så langt ute av tidsånden at den ble belønnet med den ofte konservative Grammy-prisen for årets album. Det vi kan være rimelige sikre på med denne bakgrunnen, er at Beck Hansen kommer tilbake med noe som ikke ligner på «Morning Phase» i det hele tatt.
I mellomtida har han vært på Øyafestivalen, med et forvirrende sett, i beste fall sjarmerende rotete, men også en påminnelse om at han ofte har vært bedre som drømmer på nachspielet enn som prins under selve partyet. Det nye albumet forandrer dette inntrykket fullstendig. Nå kan han synge «Up All Night» med en smittende, jublende glede, «I hear my voice ringing/The summertime’s singing», og mane fram midnattssol i stedet for høstmørke.
Albumet begynner med buldrende beats i tittellåten «Colors», men når han kommer til refrenget høres han ut som Duran Duran. På en vidunderlig måte går Beck enda lenger tilbake i historien, til den mest uskyldige renheten i popmusikken fra midten av 60-tallet, og setter denne inni en tidsriktige ramme. Jeg mener, den omtalte begynnelsen har også noe som ligner på panfløyte! Ikke et godt tegn, men Beck har et glimt i øyet som får ham til å slippe unna med det. Albumet er produsert av Greg Kurstin, som også står bak det nye albumet til Foo Fighters, denne gangen med en mer eventyrlysten lyd.
[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]
«Dreams» kom ut på singel allerede i forfjor, og ble framført på Øya. En antydning om at han allerede var på nye veier. Med et underliggende synthtema som minnet om «The Message» med Grandmaster Flash, (som han også spilte en snutt av senere på kvelden), og en gitarsolo der han prøvde å være Prince. Veldig mye på en gang, veldig mye å leve opp til, men gjort med en egen vri som fører fram til storartet psykedelisk pop. For å fortsette hip hop-assosiasjonene kommer «Wow», der Beck rapper. Han ville visst egentlig ha Chance The Rapper til å levere disse linjene. Det gjør ikke noe at han gjør det selv, for alt flyter så fint sammen. «It’s like wow/It’s like right now», for å sitere refrenget. Sånn er nivået på budskapet på denne plata. Så enkelt, og likevel så greit. Dette høres ofte ut som en øvelse i kunsten å skrive fengende låter, uten dypere mening enn å få alle til å ha det bra. «No Distraction» kunne vært en av de beste sangene til The Zombies. Uten å ha mer dypsindig å by på enn «What I need right now is you/You/Only you and me». Hvis sånt gjøres med en god melodi er det mer enn nok.
For beundrere av den forrige fasen til Beck kommer til slutt «Fix Me», i den mer ettertenksomme, vakre stilen. Jeg tilhører altså den delen av publikummet som synes disse mest innadvendte stundene til Beck har vært å foretrekke. Dette er derimot et lettsindig, dansevennlig popalbum. Ikke at det er noe galt i dét. Noe som herved er bevist.