Dagsavisen.no / Kultur / Musikk /

Lars Lillo på sangenes vinger Skriv en kommentar

Lars, Lars og Lars: De tre hovedmennene i deLillos Lundvall (til v.), Lillo-Stenberg og Beckstrøm, med bl.a Ingrid Olava (bak) i Operaen. Foto: Mimsy Møller

Han glemte teksten på «Hjernen er alene». Men likevel: For en triumf det ble for Lars Lillo-Stenberg og bandet hans i Operaen!

At deLillos skulle få framføre sitt storverk, dobbeltalbumet «Hjernen er alene» (1989), i selveste Den Norske Opera, 20 år etter utgivelsen, var ikke akkurat noen selvfølge. Likevel fremsto det fullstendig logisk midt i det surrealistiske, som startet allerede ved ankomst, der hunden Sniffy fra platecoveret svevet over Operaen, som projeksjon på Operataket. Som en parallell til platas røde tråd, der det tilsynelatende hverdagslige antar enorme dimensjoner, forstørret av Lars Lillo-Stenbergs låtskriverhjerne.

Lars Lillo hadde neppe fått adgang til operascenen bare som sanger, men som sangskriver har han en naturlig plass på norsk kulturs store scene – det understreket «Hjernen er alene»-forestillingen. Det handler ikke så mye om sangens vinger som om sangenes styrke. «Meningen er å feire en plate vi er veldig stolt over med å sette den opp på en pidestall med et slags finkulturelt søkelys», skriver Lars Lillo i programmet. Seigmen, som har spilt låten «Hjernen er alene» her allerede, som første rockband i det nye operahuset, tålte strengt tatt ikke operaens avslørende søkelys. Mens deLillos vokste i det.

Spilte i stua

deLillos gjorde to forestillinger i går, en ettermiddag og en kveld, begge for lengst utsolgt, og filmet for visning på NRK. Kjernetrioen Lars, Lars og Lars (Lillo-Stenberg, Lundvall og Beckstrøm) var utvidet med inntil 20 musikere på scenen – strykere, blåsere, flere trommiser, Ingrid Olava på piano og kor, Frode Haltli på trekkspill, orgel med mer. For å gi et større preg av forestilling var det også tatt i bruk enkel og effektive scenografiske grep hentet fra teaterscenen, ikke rockscenen. Scenen var satt opp som en stue av typen vestkantvilla, med band og musikere kledd opp til selskap. Strykerne ga et deilig gammelmodig løft til åpningen «Fastesangen». Mens operaens rikt nyanserte akustikk gjorde at kassegitarbaserte «Vår» låt flottere enn noen gang før! Lyden i operasalen hjelper ikke elektriske instrumenter på samme måten – de har en tendens til å låte flatt i sammenligning, og gjorde det også noen ganger. Likevel ble to av de mer renskårne rockband-låtene til knivskarpe høydepunkter: Særlig «Utkaster» – den glemte låten – som ble utelatt fra den originale CD-utgaven av plata, men som nå har fått sin rettmessige plass også på CD. Den ble framført med et ekstra bitt, og 20 år etter er det politiske aspektet tydeligere enn noensinne, der utkasteren som brutalt avviser alle annerledes utseende og tenkende, fort blir et bilde på mer enn bare et individ. Som sagt: Fra det små til det store.

Goldt mørke

Operaen er også avslørende, låter som er slentrende bagateller ble redusert til nettopp det og vinner ikke noe på sjarmen, slik de gjør på plate. Men dette gjelder heldigvis bare to-tre av låtene på «Hjernen er alene». Operaen er skapt for episke sanger om lidenskap og død, og dermed fikk en låt som Lars Beckstrøms «Balladen om Kåre og Nelly» et enormt løft.

Rekkefølgen på plata gjør at «Hjernen er alene» (femte og siste låt på tredje LP-side) kom etter en knapp time, og under oppspillet forsvant den trivelige stuekulissen i det fjerne, til bandet sto igjen i et stort og goldt mørke, idet Lars Lillo slo åpningsakkordene. Det som skulle blitt den definitive framføringen av en av norsk rocks viktigste låter ble litt skjemmet av at Lars Lillo var den eneste i salen som ikke helt husket teksten, samt at han skulle ha folk med på allsang på slutten, idet alle satt hensunket i dyp eksistensiell grubling, framkalt av en tross alt majestetisk og helt riktig arrangert framføring.

Mantra for lykke

Applausen runget lenge – akkurat som på plata – etter «Hjernen er alene», da bandet gikk av scenen, og kom på noen minutter etter for å gjøre siste LP-side – den med «Den feite mannen» og «Soppesmørbrød». Sentral på avslutningen av plata er deLillos‘ første trommis Rune Lindstrøm, som forlot bandet allerede i 1986 for å bli Hare Krishna-munk. Til innspillingen av «Hjernen er alene» ble han bedt om å spille på et par av låtene – han sa ja under forutsetning av at han fikk ta med et lykkemantra på plata. Det er nest siste låt på albumet, og det oppsto noen helt spesielle øyeblikk i Operaen da lysene ble dempet og Rune Lindstrøm kom på sammen med datteren Ellinor. De satte seg midt på scenen med bena i kors, og sang sitt skjøre og fremmedartede, men likevel viktige bidrag til denne helheten med eksistensielle sanger. Lindstrøm synger også på platas siste låt «Hva har du tenkt å gjøre nå», i en spørsmål-svar-duett med Lars Lillo. I Operaen startet låten forsiktig med bare Lindstrøms trommer, mens alle musikerne etter tur koblet seg på, til en finale som var storslått uten å ødelegge den sarte nerven i sangen. Slik klarte deLillos å balansere avslutningen på konserten – som hadde sine skjønnhetsfeil, og som hadde noen arrangementer der det ble lesset på for mye, men likevel: Dette var Lars Lillos store stund som låtskriver, og deLillos store stund som band.

Anmeldelsen var basert på ettermiddagsforestillingen – på kveldsforestillingen regner vi med at han husket også andre verset på «Hjernen er alene». Så alene er hjernen tross alt ikke.