Dagsavisen.no / Kultur / Musikk /

Skal vi danse 2? Skriv en kommentar

Anne Nørdsti og Steinar Engelbrektson bærer sine cowboyhatter med rette. De spiller mer fin countrymusikk enn beryktet dansebandmusikk.

Langt flere enn de danseglade burde også vite om Steinar Engelbrektson Band.

Anne Nørdsti og Steinar Engelbrektson er noen av de mest populære artistene i landet i høst. De får bare ikke like stor oppmerksomhet som John Olav Nilsen & Gjengen eller Annie. De spiller jo i danseband. Bortsett fra at disse to egentlig spiller countrymusikk. Sleng noen engelske tekster etter dem, og de ville vært mer litt mer akseptert i det gode selskap. Nå synger de så folk forstår dem, både tekstmessig og musikalsk. Sånt straffer seg ofte.

For mange virker denne kulturen fremmed. For oss som synes det lukter chèvre når vi kjører forbi geitene om sommeren, som selvfølgelig ikke inkluderer «Norge Rundt» i «Gullrekka» (ikke «Beat for Beat» heller for den saks skyld). Vi ser selvfølgelig ikke «Skal vi danse», og skal vi danse selv kan det ikke bli noe annet enn pogo, som går ut på å hoppe opp og ned til punkrock. Vi setter oss heller ned for å diskutere hvem som er best av Tord Gustavsen og Leif Ove Andsnes.

Alvdalsjenta Anne Nørdsti er den norske dansekulturens Madonna. Den første jenta som har vunnet Spellemannprisen i danseklassen. Til tross for at også hun er en vaskeekte countryartist. Med en mer vulgær Barbie-styling kunne hun godt vært et av de nye stjerneskuddene fra Nashville. Nå synger hun selvfølgelig på norsk, og avslører allerede sin målgruppe innledningsvis i en sang om bygdeoriginalen som kjemmer håret med ribbefett. Hadde jeg hatt noe hår å kjemme skulle jeg sannelig begynt med det selv. Sangene hennes er livlige og likandes, og når hun kommer til noen av de mer smektende balladene er Anne Nørdsti til å smelte av. «Alt du vil ha» høres like fin ut her som på den nye samleplata til opphavsmannen Bjørn Eidsvåg.

Langt flere enn de danseglade burde også vite om Steinar Engelbrektson Band. Deres forrige album, «Rabalder», inneholdt «Eg høyrer songen», en norsk versjon av Jay Farrar og Son Volts «Tear Stained Eye». Hvis ikke dette er god smak, så vet ikke jeg. De har nå gitt ut fem album, uten å ha blitt nevnt i hovedstadspressen i andre sammenhenger enn, nettopp, i saker om påfallende mangel på oppmerksomhet for denne musikken. Gruppa har før laget noen helt skammelig søte sanger. «På grunn av bagteller» må være en av tiårets beste norske countrylåter. Her kommer de tilbake med flere. Jeg må innrømme at jeg sliter litt med bandet når tempoet øker for å få opp farten på gulvet. I «Hepp hepp fyr» syntes jeg forresten så tydelig de sang om en mann som «digge Coldplay», men når jeg hører nærmere etter blir det visst «digge country» han gjør. Det får være måte på urbane problemer.

Begge disse platene inneholder «Ikkje gje opp håpet», der Anne Nørdsti og Steinar Engelbrektson synger duett. Denne kulturens «Ikkje fåkk med kjærligheten». Det vil si at den mangler den store sosialrealistiske dramatikken, og i stedet konsentrerer seg om trøst og framtidstro. Jeg må innrømme at jeg kjenner produsenten av denne sangen. Eirik Husabø er «ordentlig» musiker som en gang lagde en parodi på den verste dansemusikken, og sporenstreks ble hyret inn av platedirektør Audun Tylden til å gjøre sånt på alvor. Her følger han formlene. Det trengs vel ellers en norsk Rick Rubin for å gi denne musikken den anerkjennelsen den fortjener. Eller det lille løftet som skal til for å gjøre den ordentlig bra, også for de av oss som har snobbet seg opp her inne i Oslo.