Dagsavisen.no / Kultur / Musikk /
Kvinne verst... 1 kommentar
Mange har nå fått med seg at Anne B. Ragdes nye roman handler om en kvinnelig
musikkjournalist.
Kultur
Geir Rakvaag
Geir Rakvaag
Mange har nå fått med seg at Anne B. Ragdes nye roman handler om en kvinnelig musikkjournalist. 38 år gamle Ingunn i Adresseavisen. Som riktignok begrenser seg til å intervjue artistene, av habilitetshensyn. «Hun hadde ved flere anledninger sagt nei takk til anmelderoppdrag nettopp for å kunne ha muligheten til å smigre seg til et knull med et kjent fjes når hun følte for det», skriver forfatteren. Nå er jeg ikke sikker på om dette heller regnes som helt habilt etter gjeldende presseetiske regler.
For noen av oss minner dette om et av 90-tallets store oppstuss i andedammen. Da Puls-redaktør Arild Rønsen uttalte at kvinnelige musikkjournalister ofte leverte andre resultater enn menn, «fordi de har løst på intervjuobjektene». Etterpå sto en rekke kvinnelige musikkjournalister fram i Arbeiderbladet og raste mot Rønsen. En av disse var Nazneen Khan-Østrem. Hun forteller om episoden i Marta Breens bok «Piker, vin og sang», i kapittelet «Kvinner i rockjournalistikken». Khan-Østrem morer seg i boka over at det ikke ble nevnt at flere av de som sto fram i intervjuet vitterlig var, eller hadde vært, sammen med musikere. Hun mener at både kvinner og menn flørter i intervjusammenhenger, for å åpne dører eller skape god stemning. Rønsen hadde altså rett! Det er likevel et veldig godt stykke igjen til Ragdes Ingunn: «For i hjertet visste hun at hun var en famefucker, en ekte famefucker».
Vi må ofte forsøke å svare på hvorfor det er så få kvinner som skriver om musikk. Norge har hatt en rekke gode kvinnelige musikkjournalister i årens løp, ikke minst i det siste tiåret. Fortsatt har de en lei tendens til å slutte så fort de finner noe mer «ordentlig» å gjøre. Khan-Østrems egen forklaring på at hun forsvant fra musikkspaltene er at hun ble lei av å gjøre intervjuer med «idiotartister», og i stedet begynte å studere internasjonal politikk. Det eneste stedet i verden vi finner enda flere stormannsgale idioter enn i rocken, skulle jeg mene. Om noen nå skulle begynne å tvile på kvinnelige musikkjournalisters intensjoner etter å ha lest Anne B. Ragdes «Nattønsket», kan vi bare berolige med at handlingen helt mangler troverdighet. Ikke bare i dette spørsmålet. Som om noen musikkjournalister, kvinnelige eller mannlige, noen gang vil finne på å spille Maroon 5 i bilen, frivillig!
3
