Dagsavisen.no / Kultur / Musikk /
Rapport fra en istid Skriv en kommentar
Vintermusikk nærmest blitt en sjanger i seg selv, men komponist og musiker
Terje Isungset tar vinteren på et alvor som fører musikken hans langt unna
den gjengse peiskosmusikken.
Musikk
Mode Steinkjer
Mode Steinkjer er kulturredaktør i Dagsavisen.
Terje Isungset
«Hibernation»
Icemusic/Grappa
2009
Det betyr ikke at det ikke er varme også i Isungsets komposisjoner. Ikke bare det, her er det bokstavelig talt snakk om en virkeliggjøring av betegnelsen «varme ut av is». På «Hibernation» viderefører Isungset sitt prosjekt med å spille musikk utelukkende på instrumenter skapt av is, og tematisk sett kan platen ses på som en videreføring av «Igloo», CD-prosjektet som han fikk Edward-prisen for og hvor Sidsel Endresen bidro på vokal.
Instrumentene denne gangen er ishorn, isperkusjon, noe han kaller isofon og av alle ting en isdidgeridoo. All musikken er innspilt i løpet av en håndfull dager i en iglo satt opp på Geilo i januar 2008. Han spiller selv på de fleste instrumentene, men har også gjester med seg. Den mest sentrale denne gangen er Sara Marielle Gaup, som joiker tradisjonelle samiske voggeviser til Isungsets originalkomposisjoner.
Hun bidrar til at det hele er monumentalt vakkert på stillferdig og meditativt vis, en musikalsk visjon av det det hele handler om: isformasjoner i transformasjon, gjenklangen i frosne landskap og det varmende og livgivende som eksisterer i samhørighet med det golde og frosne. Den samiske musikken er for øvrig utgangspunktet for selve komposisjonene.
Isungset har lenge jobbet i et musikalsk rom der nordiske tradisjonselementer møter det eksperimentelle i jazzen og samtidsmusikken, og han har gjennomgående utnyttet naturens formasjoner og lyter, både som praktiske redskap, og som inspirasjon til å lage musikk. På «Hibernation», som er innspilt på Isungsets fødested, er det isen som for femte gang på plate utgjør så vel grunnlag som metafor, og han vekker langsomt impulsene til live fra dvalen. Gaups distinkte, ofte tilbaketrukne, men alltid overveldende vokal og joik blir elementet som løfter musikken opp fra rimfrosten og inn over Nordkalotten.
Slik er ikke bare platen en inntagende, skjønnhetsspredende og eksperimentell indre reise mot det metaforiske, den blir også en tematisk påminnelse om hvilke krefter som ligger i så vel folket, som omgivelsene rundt dem i et land som har det med å fryse til.
6
