Dagsavisen.no / Kultur / Musikk /

Kråke i solnedgang

Heftig svartmetall, men språklige blødmer gjør Satyricons nye plate bedre egnet på treningssenter enn til fordypning.

«Kråke på gravstein» er den nye «elg i solnedgang». Det er hovedkonklusjonen etter å ha hørt «The Age Of Nero», det syvende albumet til ett av norsk black metals største navn, Satyricon. For til tross for god musikalsk dømmekraft og selvsikkerhet, forringes helhetsopplevelsen av poetiske plattheter og uoriginalt overmenneskebabbel.

Låta «Black Crow On A Tombstone» er bare ett eksempel: Den er egentlig helt rå, med en fabelaktig timing og et kvernende riff. Men som lytter distraheres man av tekstens hovedmotiv – en illevarslende kråke på en gravstøtte – som er så forslitt og tappet for kraft at det ikke engang fungerer som en klisjé.

Slike uoppfinnsomme sjablonger preger dessverre Satyricons nye plate. Det er synd, for sjangeren har et stort potensial når det gjelder historiefortelling og stemninger. Ta for eksempel gruppa Kholds grimme, men fortellerglade Kittelsen-lyrikk. Denne anmelder foretrekker også å høre Darkthrone synge med et glimt i øyet om fjellturer, framfor de lettkjøpte språklige bildene til Satyricon-låtskriver Sigurd Wongraven.

Det er dessuten vanskelig å ikke tenke på småkomiske lanseringsintervjuer der Wongraven prater tåkete – som en blanding av Morten Harket, Nietzsche og motivasjonsguru Frank Beck – om individuell selvhevdelse, absolutte kvalitetskrav og ekstrem tro på egne evner som eksistensform. Dette skal strengt tatt ikke tale imot bandets kunstneriske uttrykk, men er til tider vanskelig å ignorere fordi tematikken også viser seg i tekstmaterialet. Linjer som «You seek the truth/that you define/waving the flag/of the pitiful kind» er jo verken særlig tøffe, tankevekkende eller provoserende.

Musikalsk er «The Age Of Nero» derimot sterk og massiv. De mest åpenbare singelkandidatene fra de to foregående platene mangler, selv om «Commando» og «The Wolfpack» hører hjemme på enhver radiokanal med respekt for seg selv. Trommeslager Kjetil «Frost» Haraldstad utmerker seg enten rytmene hagler tett eller skaper uventede vendinger.

Bandet viser også evne til lek, ved diskré å flette inn brassband og kor uten å gå på kompromiss med den harde helheten. Bare synd blandingen av tradisjon og nyskapning ikke også gir seg utslag i tekstene. For på tredemølla eller i en bil i høy hastighet kan man lett overse Satyricons tekstblødmer, men nærlytting avslører at «The Age Of Nero» dessverre ikke er noen ny metalklassiker.