Dagsavisen.no / Kultur / Musikk /
Morderen i mørket
Mørk, fascinerende og storslått pretensiøs oppfølger fra en av norsk pops mest interessante stemmer.
- Sjanger: Pop
- Produsent: Trust Me Records/Musikkoperatørene
- År: 2008
Musikk
Bernt Erik Pedersen
Bernt Erik Pedersen er journalist i kulturredaksjonen.
Og nå: Gresk tragedie. Jenny Hval alias Rockettothesky har laget et temaalbum over Medea-myten – den forsmådde kvinnen som dreper sine barn. På en av sangene («Chorus») har hun hentet teksten fra Euripides' drama «Medea», og synger med isnende distanse om øyeblikket når Medea inntar «the role of murderess: How will you do it/when your sons kneel for you in pity». Som man skjønner: Vi er langt fra vanlig poptematikk nå.
Etter den oppsiktsvekkende suksessen med debuten «To Sing You Apple Trees» har Jenny Hval markert seg som en av de mest interessante skikkelsene i norsk musikkliv dette tiåret. Hun bygger bru mellom musikk og litteratur, mellom pop og avantgarde, mellom feministisk teori og musikalsk praksis. Samtidig som hun gir ut sitt andre album har hun et essay på trykk i det nye Samtiden som blant annet omhandler hennes mor og David Bowie (som hun karakteriserer som en moderne Medea, idet han tar livet av sin egen kreasjon Ziggy Stardust).
Siden sist har Hval blant mye annet analysert Joanna Newsom i det litteraturvitenskapelige tidsskriftet Bøygen. Nettopp Newsom og hennes fabelaktige harpeverden tangeres i åpningssporet her, «Song Of Pearl». Denne sangen har noe som minner om popstrukturer, men så forlater Hval fort popformatet og tar av på egen hånd. Hval våger her å dyrke sine særegenheter og eksentriske tilbøyeligheter fullt ut. Her er det ingen elektriske gitarer og ingen trommer, det aller meste er spilt, sunget og produsert av Hval selv, og mange av sporene er lange, flytende vokalstrekk, ofte ordløse og improviserte, med en stemme som er fascinerende rik på karakter innenfor et begrenset register.
Popsensibiliteten som balanserte de mer pretensiøse tilbøyelighetene på debuten, er ikke like akutt her, og det gjør at Hval noen ganger flyter litt for langt ut – hun berører ikke lenger, og det blir vanskelig å skjønne hva hun vil fram til. Men hun legger sine samtidige i det norske poplandskapet langt bak seg, og i den omstridte «beste kvinnelige artist»-kategorien er Jenny Hval nærmere Maja Ratkje enn Marit Larsen. I et norsk poplandskap som er fattig på gode ideer må kunstneriske ambisjoner som dette applauderes, og det er en plate som belønner den som henger med.
