Dagsavisen.no / Kultur / Musikk /

Stor hyllest til stor dikter

Med sine tonsettinger av Olav H. Hauge har kult-artisten Finn Coren fullført et plateprosjekt som mangler sidestykke i norsk rock.

«I draumar fær du» er et album så halsbrekkende ambisiøst, så gigantisk i omfang, at det kunne knekt under sin egen vekt. Istedenfor bærer det suverent hele veien: Gjennom to CD-er med 35 tonsettinger av dikt fra hele Olav H. Hauges produksjon. Det er blitt et album så rikt, variert og mangfoldig at det nesten virker uuttømmelig. Det er en lytteropplevelse så svimlende at det er vanskelig å komme ned igjen.

Olav H. Hauge trenger knapt noen nærmere introduksjon, eplebonden og verdensdikteren fra Ulvik feires gjennom Hauge-året 2008, hundreårsjubileet for hans fødsel. Finn Coren, derimot, er fortsatt bare kjent for en engere krets svorne fans. Men hans kresne plateproduksjon er blant høydepunktene i norsk rock de siste 20 årene. Først og fremst hans tonsettinger av poetene Yeats – (A Full Moon In March, 1991) og Blake (The Blake Project, 1997/98). Storslått, glødende lidenskapelig kunstrock-prosjekter, men imponerende som de er, etterlot de likevel spørsmålet «Hvorfor? Coren fra Fosnavåg, Yeats fra Irland og Blake fra britisk romantikk? Hvorfor han? Hvorfor dem?».

Med Hauge-tonsettingen knyttes trådene sammen: Corens bakgrunn fra Vestlandet, hans nynorske morsmål, hans poetiske prosjekt og Hauges ruvende dikt. Plata omfatter både Hauges gjendiktning av Yeats og hans hyllestdikt «William Blake», der Coren finner sin vei gjennom hele Hauges omfattende produksjon. Her er dikt fra alle Hauges åtte diktsamlinger, pluss hans gjendiktninger av Yeats og Paul Celan, sistnevnte i ett av platas mest annerledes og inntrengende spor «Dødsfuge». Musikalsk speiler plata Hauges mangfold. Det varierer fra enkle, akustiske spor med bare stemme og gitar eller cello, til store produksjoner med opptil 15 musikere, kor og blåsere. Her er både Beatlesk pop, Bowiesk avant-rock, XTC-aktig britisk psykedelia, og artig nok 70-talls middle of the road-pop i «Vårkjenning II». I en bedre verden ville denne kommet på radioen om morgenen mellom trafikkmeldingene, med Corens muntre «du-du-duh»-refreng. Vi kjenner Coren allerede som en uttrykksfull rockvokalist, og om han ikke er blitt kalt Sunnmøres Bowie før, gjør vi det nå. Her – på norsk for første gang – viser han også en usedvanlig vakker diksjon, skarp og presis i framføringen av Hauges stolt arkaiske språk.

Med jevne mellomrom dukker også Hauges egen stemme opp, i opptak der han leser egne dikt, som en rungende påminnelse om hvordan dette hørtes ut i originalversjon, og som en interessant kontrast til Corens tolkninger. Spennet mellom disse stemmene symboliserer også de store kontrastene som løper gjennom Hauges diktverk og som speiles på denne plata: Død og liv. Himmel og helvete. Lys og mørke. Vinter og vår. Hat og kjærlighet. Stjerner og snøfnugg. Ulvik og verden. Tradisjon og modernitet. Det gamle og det nye. Hauge og Coren.

Coren er ærbødig, men ikke klamt respektfull: Hans kraftfulle tolkninger river og sliter i Hauge, som for å dra ham ut av de trygge bokpermene, inn i livet og kampen og tiden. Dette handler ikke om «modernisering» eller «rock møter poesi» eller «gamle dikt i ungdommelig drakt», men om en ærgjerrig artist som bryter med stor diktning, og skaper noe stort og eget.

" I salg mandag. Opptrer på Poesifestivalen i Ulvik i dag