Dagsavisen.no / Kultur / Musikk /

Cohens siste indre

Managementet til Leonard Cohen krevde at pressefotografene på konserten i går skulle underkaste seg lover fra California på den norske nasjonalarenaen. Dermed sa de fleste store Oslo-avisene takk for seg og gikk før konserten begynte. Her er et bilde fra utsiden av stadion. Foto: Arne Ove Bergo

Vekkelsesstemning blant 14.000 på Bislett Stadion da Leonard Cohen tok «Hallelujah» tilbake.

KONSERT

Bislett Stadion, Oslo

Publikum: 14 000

KARAKTER: 5

Se bilder: Endelig Leonard Cohen

Vi kan kanskje ikke si at det var et stort øyeblikk i rocken - på Deichmanske står Leonard Cohen under «viser». Men et stort øyeblikk var det, på Bislett, drøyt halvveis i en konsert på nesten tre timer: Den 73-årige Leonard Cohen som går ned på kne, vender blikket mot kveldshimmelen og synger «Ha-le-lu-jah», med neven knyttet i intensitet, og med sår bønn i den mørke røsten. Foran ham på gressmatta reiser folk seg og strekker armene i været, gynger med og synger «Hallelujah», og det var rene vekkelsessstemningen på Bislett Stadion, da Leonard Cohen endelig kom til Oslo igjen. Og uten å si et ord om sangens status i Norge tok han «Hallelujah» tilbake, sangen som er blitt hans mest berømte og innspilt i anslagsvis 150 versjoner, men som fortsatt tilhører Leonard Cohen, mest av alt på en kveld som denne.

«Hallelujah» ble et spesielt høydepunkt blant mange store stunder med Leonard Cohen i går kveld. Han har ikke spilt her siden 1993, og nå som han snart fyller 74, er det ikke gitt at han kommer tilbake på scenen. Hvis dette var avskjeden hans med et norsk publikum, kunne det neppe blitt mer storslagent. Han er ute på en tre måneder lang turné, fulgt av et band på seks og tre kvinnelige korister, hvor flere av dem har fulgt Cohen på scenen helt siden slutten av 70-tallet. Ikke minst Susan Robinson, hans medforfatter på albumet «Ten New Songs» fra 2001, hvor flere av låtene var hentet fra (mens det ikke var noen fra hans siste album «Dear Heather», 2004).

Bandet gjorde sangene hans mer enn bare rettferdighet, men fylte dem ut på de rette plassene. Av og til litt stivt og glatt, noen ganger helt perfekt, i et rent og pent lydbilde, såpass høflig at det bare var så vidt det bar over hele stadion. Cohen selv var i smilende storslag, fra han nærmest spratt inn på scenen til stående applaus, hilset med hatten og åpnet med «Dance Me To The End Of Love». Til han blid og rørt velsignet publikum etter sju ekstranummer og nesten tre timer (med 20 minutters pause).

Sist jeg så Leonard Cohen var på Kalvøya sommeren 1988 (se bilder fra Cohen på Kalvøya-festivalen bakerst i bildekarusellen). Da virket han genuint overrasket over popstjernestatusen han plutselig hadde oppnådd i Norge. På scenen bar han hvit dress, blomsterkrans og rødvinsglass, han sang hitene fra «I'm Your Man» to ganger, og solte seg i de beundrende blikkene fra toppløse frikerdamer (Dagsavisen møtte en av damene på konserten i går) foran scenen. Det var topp stemning, men ikke så lett å ta Leonard Cohen alvorlig som poet og artist. 20 år etter har alvoret senket seg over Cohen av så mange slags grunner, og han trer fram som en av de store låtskriverne fra rock-epoken. Han kan øse fra 40 år med sanger om kjærlighet og hat. Og det er en fascinerende kontrast mellom den smilende bestefaren i findress, og mørket i sanger som «The Gypsy's Wife», «Everybody Knows», ja til og med allsangfavoritten «So Long Marianne» («i'm cold as a new razorblade»), for ikke å snakke om beksvarte «The Future». Som han riktignok mildnet litt med å synge «give me crack and careless sex», istedenfor originalens «give me crack and anal sex» (kanskje han var redd noen ville det bokstavelig). Men punchlinen etterpå var den samme - «and take the only tree that's left and stuff it up the hole in your culture». Ikke akkurat vanlig vestkant-visekos. Cohen viser sin klasse som sceneartist ved tyngden og presisjonen han legger i fremføringen av tekstene, den samme tyngden og presisjonen han har lagt i å skrive dem. Alt blir klart og tydelig, særlig i partiet som innledet andre sett, når han fremførte «Tower Of Song» og «Suzanne» helt alene med henholdsvis keyboard og akustisk gitar. Som den undervurderte humoristen han er, får han hele Bislett til å le på den klassiske one-lineren «I was born with the gift of this golden voice». Kledelig beskjedent, men det var gull i fraseringene til Leonard Cohen, som fikk sanger man trodde var slitne til å tre fram i all sin poetiske kraft og enkelhet. Kanskje aller sterkest i siste sang før ekstranumrene, Lorca-hyllesten «Take This Waltz».

Denne kvelden dediserte han sangen til Axel og Marianne Jensen - Oslo-kvinnen som han skrev «So Long Marianne» til, og som også må ha hatt noen store øyeblikk på Bislett denne kvelden.

Cohen takket og bukket for generøsiten han var blitt møtt med, og uttrykte også sin beundring for den menneskelige statuen han hadde sett fra vinduet sitt på Grand Hotel mandag kveld, da han kom til Oslo.

– Før jeg gikk og la meg - alene! - sto jeg og så på den gyldne statuen av Henrik Ibsen, fortalte Cohen fra scenen:

– Men det var ingen statue, det var en mann som etterlignet en statue. Og han gjorde det så briljant at jeg ble stående og se på ham i timevis. En imponerende disiplin og kontroll! sa Cohen, og det er nesten så vi kan se ham for oss der han gransker statueartisten som en kunstnerisk tvillingsjel. For også Cohen viste en imponerende kunsterisk disiplin, og total kontroll over sitt eget materiale, men i motsetning til Ibsen-mannen får Cohen det gyldne stoffet sitt til å leve. Som når noen kaster en blåklokke opp på scenen, og Cohen griper tak i blomsten og begynner å resitere fra teksten på «Anthem», neste sang på settlista: «Ring the bells that still can ring/forget your perfect offering». Det viste noe om hans evner til ikke bare å skrive sanger, men å gripe øyeblikkene, store som små.