Dagsavisen.no / Kultur / Musikk /

Stort øyeblikk i rocken

PJ Harvey får 6 for sin konsert i Operaen. Foto: Scanpix

PJ Harveys åpning av operaen for rockefolket ble en klassisk opplevelse.

KONSERT
PJ Harvey
Operaen, utsolgt

6

Avmålt eller avventende vil jeg definere forventningene til britiske PJ Harvey som. Men med fasit i hånd, er det bare én ting å si: Det kunne ikke vært bedre. En soloprestasjon for evigheten.

Og for en måte å binde den klassiske kunstmusikk-sfæren sammen med rocken på. For PJ Harvey ga oss begge deler, rock så det ristet i både treverk og mage og så vakker kunst at man mistet pusten. Harvey bygde ei bru mellom sjangerne som vil skape et renn av artister og impressarioer som vil krysse over til operaen. Dette er den nye favorittkonsertscenen også for rockepublikummet. For hvordan virkelig sette pris på en konsert i Oslo Spektrum igjen etter dette?

Mens Nina Simon ble spilt som ventemusikk kunne man både studere den fantastiske salen og Harveys tre arbeidsstasjoner på scenen. Piano, gitar og orgel. Variasjonene skulle bli flere, men det ble hvisket om at det kunne bli en innadvendt kveld. Der et piano og en rygg ville spille hovedrollene, men langt derifra. Harvey banket til fra første sekund med sin egen kjenningsmelodi, «To Bring You My Love», og et riff et bygg til 4,5 milliarder kroner verdig. Møkkete, sinna blues i Operaen. All tvil om kvelden var borte og all ubehagelig følelse av høytidelig stivhet (vi satt jo i operaen for første gang de fleste av oss) blåst vekk.

Slående som hun var i sin Jane Austen-aktige, lett absurde kjole, som en Patti Smith i «Pride & Predjudice» og et definitivt et hypnotisk midtpunkt på den sorte scenen, var lyden likevel det som imponerte mest. Krystallklart og presist. Og rått. Jeg har aldri hatt maken til lydlig opplevelse. Lukket man øynene, var det som å høre musikk med høretelefoner. Halleluja.

Vi får låtene hennes akkurat som de skrives. Hun alene med piano og en metronom, orgel og trommemaskin. Og uten band gjør hun som hun vil, det er sjarmen med å spille alene, betror hun oss. Etter to øsende, kraftanstrengelser av noen gitarlåter, den overfornevnte og «Send His Love To Me», setter hun seg ved pianoet. Hun roser lyden, og innleder en uvanlig sjarmerende og perfekt knapp dialog med sitt publikum. «When Under Ether» spilles med en overnaturlighet og varhet som allerede i kveldens tredje låt viser spennet konserten vil ha. For solokonserter kan være fengslende, men de har gjerne ikke variasjon og overraskelse som sine styrker. Men det hadde denne. Hele tiden skiftet tempo og instrumentering, og hun viste fram en enorm musikalitet ved nettopp å evne å skifte modus så hyppig og ubesværet makte overgang fra den ene musikalske ytterkanten til den andre.

17 låter spiller hun på en time. Så takker hun for seg, men publikum trampeklapper så heftig at undertegnede frykter at hele kolossen skal skli ut i Bjørvika. Hun kommer inn igjen og gjør ytterligere fire låter. Og da hun etter å ha blitt elsket inn på scenen igjen av 1500 frenetisk klappende publikummere, dunker hodet klønete i mikrofonen, så er kvelden fullendt. Mer upretensiøst får du ikke virkelig stor kunst.