Dagsavisen.no / Kultur / Musikk /

Mørk uten mystikk og magi

Engasjerte bare menigheten.

KONSERT

Nick Cave & The Bad Seeds

Oslo Spektrum

KARAKTER 3

Yppersteprest Cave maktet ikke, selv ikke med et kritikerrost album og gjenfunnet rockeenergi i kroppen, å engasjere de uengasjerte, de som ikke allerede bekjenner seg til den mytiske australieren. Hedningene forlot Spektrum som ufrelste og undertegnede var blant dem.

Kanskje var det de 100 meterne fram til scenen som skapte avstanden jeg følte han hadde til meg og havet med blanke isser foran meg i går? Et publikum som forøvrig ikke bidro til å løfte kvelden, for predikant Cave sleit med å få med seg salen. Og når han var kommet til ekstranummerne måtte han spørre hva de ville høre og mante til allsang på "Lyre of Orpheus". Litt ynkelig, nesten. Da han dro på seg en lue noen i salen kastet opp til han, så var det ikke lenger nesten. Magien imploderte.

Man skal aldri la arena eller facilitetene få innvirke for mye på opplevelsen eller bedømmelsen av en konsert, men man kommer ikke unna at de bidrar til totalpakka. For å se den legendariske rockeren på Oslo Spektrum, en konsertmaskin, en kommers høyborg i betong, er grunnlegende feil. (Outsideren Nick Cave på et sted der du ikke får kjøpt mer enn en øl av gangen! Finn en feil. Hva er egentlig rock'n'roll - en holdning, filosofi, moral eller er det bare en vare, et underholdningsprodukt?) Cave var en aldrende tiger som snerret liksomfarlig på sirkus i Spektrum. For stort og for fjernt ble det i alle fall fra min sitteplass rett over miksepulten, og derfor satt jeg også igjen med en følelse av noe forretningsmessig over Caves Oslo-besøk. En følelse som ble forsterket av gi folket det de vil ha-innstillingen hans i forhold til låtvalg, som var dominert av det kjente og kjære: "Into My Arms", "The Mercy Seat" og "Stagger Lee" kom selvsagt på tampen.

Bad Seeds strengemaestro Warren Ellis imponerte med både skjegg og spill, mens Caves keitete raving rundt på den store og svart-røde scenen var besynderlig mer enn den var tøff. Det hjalp heller ikke på at lyden var gjennomgående dårlig. Cave levde verken opp forventningene eller til sine egne myter, og etterlot et inntrykk av pliktløp.