Dagsavisen.no / Kultur / Musikk /
I en egen verden
Radiohead tar drastiske grep med distribusjonen av sangene sine, men går ikke like dramatisk til verks med selve musikken, mener Dagsavisens anmelder. Foto: AP/Scanpix
Les anmeldelsen av Radioheads «In Rainbows» her.
Radiohead kan mistenkes for å ha laget noen av sine senere album for å sjekke hva de kan slippe unna med i den mest etablerte delen av platebransjen. De kan også ha innsett at stadig færre kommer til å være villige til å betale for musikken deres, som kanskje er den mest spesielle som noen gang er blitt allemannseie. Etter fire års tenkepause, fri fra alle kontrakter, må vi anta at de nå har fått det som de vil. I går ble deres mye omtalte nye utspill sendt rundt i verden digitalt, til alle som ville ha den. Forbausende smertefritt ser det ut til. I alle fall teknisk sett, for smerten er fortsatt sterkt til stede i sangene.
Thom Yorke fortsetter å se langt innover i seg selv, med det nærmeste vi kommer mumling i den såkalte rocken. «I have no idea what I'm talking about/I'm trapped in this body and I can't get out», synger han til skurrende gitarer i den klaustrofobiske «Bodysnatchers». Da har allerede «In Rainbows» blitt satt i gang med piskende trommeslag i «15 Step». Det meste av resten av det vi pleide å kalle «plata» er dvelende dempet blues, med flere av de følelsesladde balladene som Radiohead er mest elsket for, og som jazzmusikerne lager nye standardlåter av. Det er her vi finner de mest verdifulle delene av «In Rainbows»: «Nude» med sitt massive mellotronkomp, «Reckoner» med Yorks mest smektende falsett, og høstmørke «House Of Cards» der hele verden raser sammen rundt dem. Linjen «infrastructures will collapse» handler nok mer om Thom Yorks personlige forhold enn problemer med distribusjon av plater.
Dette er sanger som gjør et sterkt inntrykk, men dessverre har ikke Radiohead klart å holde interessen ved like gjennom det tre kvarter lange albumet. «Faust ARP» er en tittel som kan gi mening for dem som kan sin tyske krautrock, men som ellers høres ellers ut som dårlig artikulert visesang med strykere og forsiktig gitarplukking. Og Radiohead er ikke alltid så originale at det gjør noe – «Weird Fishes/Arpeggio» er et overraskende sterkt ekko av «Clock» av Coldplay. Til slutt sitter vi igjen med inntrykket av at de fortsatt er litt for krampaktig opptatt av å ta avstand fra sin egen suksess. Slik er Radioheads «In Rainbows» mer banebrytende bransjemessig enn musikalsk.
6
