Dagsavisen.no / Kultur / Musikk /
Gogolmania
Gogol Bordello: «Super Taranta!»
- Sjanger:
- Produsent: Side One Dummy
- År: 2007
Musikk
Mode Steinkjer
Mode Steinkjer er kulturredaktør i Dagsavisen.
Med «Super Taranta!» vil Gogol Bordello komme til å ta skrittet opp i en høyere divisjon enn noen skulle tro dette postpunkbandet med Balkan-svai kunne komme. Men som et sigøynermusikkens svar på The Pogues eller spanske Manu Chao, har de nå laget en plate som både er kommersielt spiselig (nå ja, alt med måte) og tro mot bandets røtter i den alternative Los Angeles- og New York-scenen der balkansk humor blandes med alskens godrytmer, ikke bare punk, men også ska, reggae, rock, schmalz og cinematisk melodrama.
Bandet var på Roskilde i fjor og holdt en konsert som blåste topplokket av de uforvarende. I år står Storås-festivalen for tur før Øyafestivalen i Oslo kan motta dette bandet som er ett av de mest imponerende og hardtarbeidende bandene man kan oppleve live. Med «Super Taranta!» har de også maktet å gjenskape mer av den fandenivoldske, frihetselskende og svart humoristiske følelsen i studio. Produsent for plata har vært Victor Van Vugt, som har samarbeidet med artister som Nick Cave og PJ Harvey, og egentlig passer han svært godt til denne mørke, triste og slagkraftige musikken som inneholder så mye liv og spenning. Og tro nå ikke at Gogol Bordello er enda ett av disse bandene som med god vilje forsøker å forene musikkstilarter og nasjonaliteter for å skape «fusjonsmusikk». Nei, Gogol Bordello er ren provokasjon, anført av Eugene Hutz og ledet videre av en kollektiv vilje til å få folk til å «tenke sjæl». Hutz bryter med det konforme selv innenfor de musikkartene han selv henter den mest aggressive energien fra, og han er en punker i ånden som bruker sigøynermusikkens iboende kraft til å forsterke sin egen musikk. Selvsagt var det ironisk den gangen han ga ut platen «Multi Kontra Culti vs. Irony», men denne gangen begynner det faktisk å stemme – og det uten at han slipper humoren og energien.
«Gypsy Punks» var bandets forrige plate, en ren adrenalinpille fra et band som sugde til seg punkattityden fra New York og de store følelsessvingningene fra Balkan. «Super Taranta!» er mer fokusert, bedre i melodiføringen og mer fokusert i forhold til å bygge opp tematikken der individualitet og motkultur har høy prioritering, men denne gangen er det ikke bare punkere som vil sy Gogol Bordello-badges på jakkeslaget side om side med Bad Religion og Green Day.
Punk med østeuropeisk vri, vilt, underlig og med et trøkk man må tilbake til Pogues «Rum, Sodomy & The Lash» for å finne maken til.
8
