Dagsavisen.no / Kultur / Musikk /

STEVE DOBROGOSZ (piano) OM RADKA TONEFF

Uredigert versjon av intervjuet.

Vi møttes i 1979, hun spilte på en jazzfestival i Stockholm, og trengte noen til å spille piano - pianisten i bandet hennes hadde sluttet, og det var bare en måned igjen til de skulle på turne. Jeg hadde kommet til Stockholm året før, og jeg hadde flaks - jeg gjorde en audition, de likte spillet mitt, og jeg fikk jobben. Jeg spilte i bandet hennes fram til 1981. Etter de to albumene med bandet ville hun gjøre en plate med symfoniorkester isteden for en jazzplate.

På konsertene våre pleide vi alltid gjøre en låt sammen, med bare henne og piano. Vi gjorde et opptak på NRK der Radka og jeg gjorde "My Funny Valentine", jeg tror ikke engang vi hadde øvd på den, det var bare «vi tar den i C». Og det ble kjempebra, alle som hørte det sa «wow». (NRK-opptaket er fra november 1979 og er med som ett av ti spor på «Fairytales»)

Jeg tok med tapen og spilte for folk i Stockholm, alle likte det. Jeg var ung, jeg hadde aldri gjort noe lignende. Neste gang jeg var i Oslo med bandet foreslo jeg for henne at vi skulle gjøre en hel plate som det, hun likte ideen, hun pratet med forskjellige folk, og plateselskapet Odin slo til. De booket Grieghallen for tre dager. Selve innspillingsstedet ble viktig - Du hører hallen, du hører flygelet - alt er live, vi trengte nesten ikke gjøre noe med opptaket før vi ga det ut. Det er en veldig spontan plate. Kanskje vi bare hadde flaks.

Jeg får fortsatt skryt for lydkvaliteten på plata. Det var den aller første digitale innspillingen som ble gjort i Norge. Selv om innspillingsutstyret er langt bedre i dag, bruker hi fi-folk den som referanseplate fortsatt.

Det er ikke bare med selve lyden, det handler også om hvordan hun synger, nerven i stemmen hennes, den... ekstra greia som du hører når hun synger. Det er sjeldent at noe sånt oppstår mellom to personer, den spesielle kjemien... alt klaffer bare. Jeg skulle ønske jeg kunne forstå det bedre, men det er bare... uforklarlig når sånt oppstår. Noe lignende har jeg bare opplevd få ganger, under en håndfull.

Med Radka var det alltid lett, vi var på bølgelengde, vi trengte ikke diskutere så mye, alt kom naturlig. Det musikalske forholdet vårt var aldri vanskelig.

"Wasted" og "Lost In The Stars" hade vi gjort med bandet. Fire av låtene var hennes forslag. To av coverlåtene til "Fairytales" var mine forslag: Elton John og Jimmy Webb. Jeg var og er fortsatt stor Elton John-fan. Jeg kan alle låtene fra de første seks-sju platene hans. "Come Down In Time" er en flott låt, fra favorittplata mi med Elton John, "Tumbleweed Connection". "The Moon Is A Harsh Mistress" hørte jeg på en Judy Collins-plate, tror jeg, i 1972. Jeg spilte den for Radka og hun likte låten. Så husker jeg at jeg foreslo hun skulle synge Beach Boys "Warmth Of The Sun", men da sa hun nei. Det var synd, det tror jeg hadde blitt bra. Både hun og jeg hadde hørt mye på pop - hun hørte mer på jazz enn jeg gjorde, jeg er fortsatt ikke så vel bevandret i jazzen. Det var mye pop i både hennes og min stil. Hennes store forbilde var Joni Mitchell. Om "Fairytales" er et pop-album? Hvis du vil, så gjerne for meg. Jeg har aldri rangert pop, jazz eller klassisk etter verdi. Det finnes elendig klassisk og vidunderlig pop, poenget er hvor bra det er gjort, ikke genren.

Det virket som om hun hadde det bra da vi spilte inn plata. Jeg husker at innspillingen gikk lett, vi hadde ingen større problemer. Det finnes etpar alternative takes, jeg har ikke kopier selv, men det var bare de ti sangene vi spilte inn. Jeg snakket med henne i september, da plata var på vei opp listene. Hun var glad for å gjøre plata og fornøyd med resultatet.

– Jeg ble fullsendtig overrasket da jeg fikk høre at hun var død. Det var totalt uventet. Det er i grunnen alt jeg vil si. Folk spør meg om det setter plata i et annet lys. Hvis du vet at hun døde, og lytter på plata - så ja, kanskje. På den annen side: Folk kommer til meg og sier «Fairytales, ja. Kjempefin plate. Spiller du fortsatt sammen med Radka?» De vet ikke at hun er død, likevel har de sterke følelser for plata. Så det kan ikke være derfor plata låter som den gjør.

Hun høres veldig ensom ut?

Jeg skjønner hva du mener. Men jeg vet ikke om det er det rette ordet... Når Radka sang, sang hun fra bunnen av sjelen sin, og det hører folk. Eller rettere sagt, folk merker det. Jeg hører det samme når John Lennon synger: Det er helt direkte, uten noe filter. Jeg tenkte aldri på henne som ensom. Men jeg visste ikke særlig mye om privatlivet hennes.

Jeg lurer ofte på hva som kunne skjedd om hun ikke var død. Jeg tror det ville blitt interessant. Jeg savner henne.