Annonse
Rick Parfitt og Francis Rossi i Status Quo, her på Glastonbury-festivalen i 2009.

Alle tiders rockestjerner

Julaften døde Rick Parfitt, 68 år gammel, to måneder etter at han sluttet i Status Quo. Et av de artigste rockebandene gjennom alle tider.

Annonse
Nye takter

Det kan være vanskelig å forklare de unge i dag at Status Quo en gang var en av de beste gruppene å høre på. I tillegg var frontmennene Rick Parfitt og Francis Rossi to av de morsomste og herlig selvironiske rockestjernene det gikk an å treffe. En rekke på over 60 hitlåter er britisk rekord for et band, og de solgte over 100 millioner plater. 

- La oss si det slik: Musikken vår går neppe over hodene på folk. Slik beskrev Francis Rossi og Rick Parfitt selv Status Quo. 
Året var 1986, da vi valfartet til Bergen for å se gruppa opptre i Nygårdsparken. De hadde ikke gitt ut ny musikk på to år, men var nå tilbake med “Rolling Home”. Med datidas tempo i rocken var dette omtrent som å stå opp fra de døde. Indre stridigheter i gruppa hadde nesten fått dem til å gi opp. Quo kunne egentlig sagt at nok er nok, hvis ikke Bob Geldof hadde insistert på at de skulle åpne Live Aid på Wembley Stadion i 1985. Slik startet tidenes største konsert med Quos versjon av John Fogertys «Rockin All Over The World». Det ble en nasjonal skandale at de ikke fikk gjenta bedriften på Live 8, 20 år senere.

StatusQuo ble kjent som et lett psykedelisk popband da singelen «Pictures Of Matchstick Men» ble en stor hit i 1968. I løpet av et par år gikk de over til den mer bluesbaserte boogierocken som for mange balanserte på kanten til det karikaturaktig ensformige. Status Quo er opprinnelig et latinsk uttrykk, som innebærer å bevare noe som det er. En av Quos største hits het typisk nok «Again And Again». Den aller største er «Down Down», og der begynner refrenget «again, again, again, again, again, again, deep deeper and down». Dette fant de selvfølgelig på med vilje. Parfitt og Rossi hadde humoristisk sans. ­

«Again And Again» er sannsynligvis den verste sangen jeg har skrevet, fortalte Parfitt den gangen i Bergen. Men var den ironisk ment? ­ Den handler ikke om oss, men om Elvis. ­ og Elvis er død, sa Rossi. ­ - Og det er nesten vi også. Og sangen ble en hit. Det sier mye om lojaliteten hos våre fans, la han til. 
Det sier lite om musikalske holdninger, mente Parfitt. 

Selv om mange av sangene hørtes enkle ut var Parfitt og Rossi glimrende popkomponister. Aller best kom dette fram på albumet «Hello», men også i sanger som «Burning Bridges» (som senere ble en kampsang for Manchester United) og «Marguerita Time», som ble en fantastisk countrylåt da Dexy's Midnight Runners tok den helt ned til nødvendighetene. ­ 

- Jeg kunne se det morsomme i å bli kalt et tregrepsband til å begynne med, men jo lenger spøken varer, jo mindre forstår folk hva dette dreier seg om. «Marguerita Time» har fem akkorder, men gjør det den til en bedre sang enn alle de andre? Hvis jeg flytter fingeren et hakk og lager en maj7-akkord, blir låten bedre av den grunn, spurte Rossi. 

Et av det tidlige 70-tallets hippeste band ble senere et slags danseorkester. De var heldigvis for store til å ende på danskebåten, men omtrent da Rossi og Parfitt rundet 40 år oppga de tilsynelatende alle rockistiske ambisjoner, og ble underholdningsartister. Da vi traff dem igjen  var  gruppa også blitt 40 år. Med et ualminnelig selvironisk syn på sine bedrifter. Blant deres senere album var «In Search Of The Fourth Chord» ­ «jakten på den fjerde akkorden», og «Famous In The Last Century» ­ «berømte i forrige århundre». Sistnevnte var en samling coverlåter som nesten tok dem til topps på norske salgslister i et nytt århundre. De kan skylde seg selv for at de to mest populære Spotify-låtene deres var versjoner av Bollands «In The Army Now» og Men Without Hats' «The Safety Dance». Men nå hadde de sluttet med sånt. 
- Å spille inn coverlåter er som å varme opp igjen middagen fra i går. Det gir ingen personlig tilfredsstillelse for andre enn plateselskapene som solgte et lass med skitt. Det var en dårlig belønning for oss. Nå er vi tilbake på sporet, fortalte de.

- Det er mange som har sagt at vi ikke vet hva det vil si å ha en ordentlig jobb. De skulle bare prøvd. Dette er ikke noe for sveklinger, mente Rick Parfitt og Francis Rossi. De var et av verdens hardest arbeidende band. Status Quo kom ikke dit de var uten å slåss for å få beholde plassen de mente de hadde krav på. For noen år siden truet de med å saksøke den statseide britiske radiostasjonen BBC Radio 1,  som ikke ville spille platene deres selv om de var populære nok, fordi gruppa var for gammel. Det ble aldri noen rettssak, men Rossi og Parfitt mener de oppnådde det de ville. 

Rick Parfitt og Francis Rossi fortalte at de likte mye ny musikk, men ikke så godt at de gikk og ut og kjøper hele album fordi de falt for én låt. Nedlasting av enkeltlåter var løsningen for dem.  Men de ville gjerne at voksne folk skulle kjøpe hele albumet deres?
- Ja, med den selvmotsigelsen tenker jeg vi har sagt nok for i dag, flirte Parfitt og Rossi.

Rick Parfitt og Francis Rossi gjenforente på sine gamle dager 70-tallsbesetningen av gruppa for å gi gamle fans mer å tygge på. Denne “Frantic Four”-utgaven av Status Quo feiret nye triumfer på scenen innimellom de mer folkelige konsertene til “nye” Status Quo. Nylig fortalte gruppa at de kom til å slutte å gjøre energiske, elektriske konserter, for å roe ned med akustiske opptredener den tida de hadde igjen. I høst kom imidlertid kunngjøringen om at Rick Parfitt hadde trukket seg tilbake for godt, etter et hjerteattak tidligere i år. Rossi tok gruppa ut på en siste elektrisk turné, og 25. april kommer de til Sentrum Scene i Oslo. Det kan bli en følelsesladet  kveld.

Annonse