Alle øyne på Tupac – igjen

Det er ikke uten grunn at han har fått pryde soveromsveggen til tenåringen Sana i «Skam». I kveld har spillefilmen om en av verdens mest innflytelsesrike rappere, Tupac Amaru Shakur, eller 2Pac, førpremiere på det som ville vært artistens 46-årsdag. «All Eyez on Me» er oppkalt etter Shakurs fjerde og siste studioalbum før han døde, med samme navn – og er forøvrig artistens andre album som havnet både på toppen av på Billboards 200 mest solgte album-liste, etter «Me Against the World», som ble lansert mens han sonet en fengselsdom året før.

Kontroverser

Filmatiseringen som er regissert av Benny Book, har ambisjoner om å gi en biografisk skildring av livet til rapperen og hans reise mot stjernehimmelen: Fra han lå i sin mors mage, som satt i fengsel for sin politiske virksomhet, og til han ble skutt i en forbikjøring i Las Vegas en septemberdag i 1996. Filmen skildrer ulike hendelser og milepæler i Tupacs liv og karriere, noen mer kontroversielle enn andre: Blant annet gir filmen sin versjon av hva som skjedde i flere skyteepisoder, blant annet i forkant av en voldtektsanklage mot Shakur og noen bekjente, noe som førte til at Shakur alene måtte i rettssak, og senere sone en fengselsdom. Her er feiden mellom Shakur og Christopher George Latore Wallace, kjent som Notorious B.I.G./Biggie, samt den kjente skyteepisoden der Tupac ble truffet av fem skudd, og overlevde. Dette er selvskrevne hendelser i filmatiseringen. Skyteepisoden har blitt mer utsatt for en rekke konspirasjonsteorier, uten at man helt kan vite hva som faktisk har skjedd, eller hva som har vært et setup eller ikke. Ikke minst får man et innblikk i artistens produktive, men også kontroversielle tid i stallen til plateselskapet Death Row Records, der han blant annet møtte Dr. Dre og Snoop Dogg.

Tupac på Blindern

Tupac fablet mye om en tidlig død, men lite visste han at han skulle få et eget emne om seg selv på et norsk universitet. Kulturhistoriker Knut Hermundstad Aukrust er så begeistret over rapperen, at han underviser om ham ved Universitetet i Oslo. Emnet «Tupac, hiphop og kulturhistorie», har til hensikt å koble fenomenet Tupac og hiphop med kulturhistorie - og motstanden mot europeisk kolonialisering.

– Min visjon med emnet, er å vise hvor mange forbindelser man kan trekke til fortida, samtiden og til framtida, med utgangspunkt i én enkelt person, sier Aukrust om emnet som vil gå sin fjerde runde på Universitetet til høsten.

– Tupac, mystikken og fortellingene om ham, gjør ham til en mangfoldig skikkelse som er åpen for mange ulike tolkninger.

Revolusjonær

Hiphop er overlevelseskunst, på lik linje med andre kulturelle uttrykk, der de svarte har akseptert rollene de blir tilbudt, men her som «bad guys», mener Aukrust. Shakur tok stafettpinnen fra sin mor som hadde vært aktiv i den politiske bevegelsen Black Panthers. Det er her Aukrust mener vi er i kjernen av det som er så interessant med Tupac, og som beleilig nok er oppkalt etter den peruanske opprørslederen Túpac Amaru II.

– Vi snakker om en skikkelse som står for et politisk opprør og som har et budskap. En rapper er en person som har en fortelling og et budskap. Selv om du kan finne rappere som kanskje er bedre på riming eller til å fortelle, vil jeg heller si at Tupac representerer, gjennom sine historier, disse erfaringene med det å være gangster. Dette med «thug life» – det er noe ved ham som representerer det motsatte fra det fordømmende USA, det hvite USA. Alt det der er han annerledes fra.

Populær som død

Noe av det paradoksale ved hiphopen i USA, er hvem som er den største forbrukergruppen av musikksjangeren – den hvite middelklassen. I Norge har det slått Aukrust at det er mange med blandet og flerkulturell bakgrunn som kjenner seg igjen i Tupacs skjebne og fortellerunivers.

– Jeg har tenkt mye over disse ungdommene – hvor mye skjønner de egentlig? Men jeg tror det er noe med beaten, og rytmen, men også noe i stemmen til Tupac som appellerer. Det er ekte, og ungdommer som lytter til dem, skjønner tekstene. Tekstmaterialet er utrolig viktig her. Og selv om det å «keep it real» er utvannet som hilsing, så er det faktisk snakk om noen ærlige følelser. Tupac er ikke alene, han representer en rekke mennesker. Som han sier i «Only God can Judge Me» fra «All Eyes on Me»: «Mr. Police please try to see/that there’s a million muthafuckas stressin’ just like me/Only God can Judge Me.»

Videre hjalp det nok på populariteten og de mange mytene og konspirasjonene rundt ham, at han døde tidlig, i likhet med andre artister, mener Aukrust.

– Han levde jo faktisk til han ble 26 år. Det er ikke alle som blir det, heller. Han mediterte rundt dette veldig ofte i låtene sine, om at han snart skulle dø – også gjorde han nettopp det.

Lokalt er universelt

Den stadige refereringen til det som er lokalt, gjør også at mange kjenner seg igjen i mye hiphop for øvrig, mener Aukrust.

– Det å snakke om den blokka du er fra, det kvartalet, er en form for heimstaddiktning, som vi sier her i Norge. Derfor er det et paradoks at den mest lokale kulturen, med utgangspunkt i akkurat den eksakte adressen du bor på, og gjenkjennelsen på det lokale stedet, at det er universelt. Det er noe en på Kløfta eller fra Holmlia kjenner seg igjen i.

Dermed er det også interessant at Tupac som er mest kjent som vestkyst-rapper, og har hatt «beefs» mot østkyst-rappere, vokste opp i Harlem, New York, før han flyttet til Baltimore. Her gikk han på kunstskole og studerte jazz, poesi og teater. Angivelig var han også med i en kommunistisk studentforening. I rapkonkurranser kalte han seg selv MC New York. Han spille også med rapgruppen Digital Underground. Det var også her han kjente Notro. Først senere flyttet han til Oakland, der hans karriere startet for fullt.

Ofte på grinern

Tupacs emosjonelle side bryter med mye av det harde og maskuline uttrykket som ofte er knyttet til gangster-rap, og er antakelig nok en dimensjon til den komplekse, myteomspunne artistens popularitet.

– Han var tøff, samtidig som han viste følelser. Mange av tekstene er veldig sentimentale. Det er mye sipping og følelser, sier Aukrust.

Han trekker fram «Dear Mama» som et eksempel.

– Han vokste opp med en sterk mor som han hadde et ambivalent forhold til, men som han priset veldig. Det kommer veldig til uttrykk i «Dear Mama». Han prøver å være tøff, men egentlig er han på grinern ganske ofte. Du kan ikke plassere denne skikkelsen helt i bås. Det er et budskap som er veldig undervurdert.