4
Kristoffer Lo
«Anhedonia»
Propeller
I morgen spiller Kristoffer Lo i Highasakite for et forlengst utsolgt Oslo Spektrum. På den absolutte høyden av popularitet, og etter å vunnet årets Spellemann i klassen popband, slipper Kristoffer Lo et soloalbum fylt av tubadroner og abstrakt støy. Så kort vei er det blitt mellom avant garde og pop-toppen i Norge. Utover suksessen med Highasakite har Kristoffer Lo gjort flere sterke sideprosjekter de siste årene: Rasende «Savages» med Trondheim Jazzorkester, og det mer innadvendte soloalbumet «The Black Meat», en av fjorårets beste plater, spilt inn alene på et fyr, med etpar blåseinstrumenter og endel effektbokser.
[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]
Her gjør han noe av det samme, bare i studio: «Anhedonia» er spilt inn spontant, under en fridag på Highasakites USA-turne i høst, i studioet til Steve Albini (Pixies, PJ Harvey, Nirvana, Motorpsycho m.m.m). Anhedoni er det motsatte av hedonisme og er altså navnet på en depressiv tilstand. Det låter som det er et mørke Kristoffer Lo kjemper seg ut av gjennom musikken. Slik kan man tolke de rike overtonene han tilfører sin dronende basslyd på det første av platas to lange spor. Klangmessig blir «Glorified» litt vel likt det f.eks SunnO))) har gjort på sine siste plater. Bedre fungerer det mer meditative, stillfarne andresporet «Enough», som egentlig bare utvikler en helt blottstilt blåsertone gjennom nærmere 19 minutter, til det høres ut som noe helt annet. Ikke like slående som «The Black Meat», men nok et eksempel på at Kristoffer Lo er en av Norges mest interessante popartister.
Utgis 24. mars.