5
Neil Young
«Peace Trail»
Reprise
«I ain’t taking my last hit yet/I know things are different now/I see the same old signs/But something new is growing», synger Neil Young i den innledende tittelsangen på «Peace Trail». Han kom nok på dette før presidentvalget i USA, men den gamle optimisten gir seg aldri. En 71 år gammel stabukk som gjorde den beste konserten jeg så i år, tre timers med alt fra de mest følsomme countrysangene til de største brutale gitarjammene, og som nå gjør noe helt annet igjen.
Vi har fått inntrykk av at dette skulle være et enkelt akustisk album, men så er ikke tilfelle. Selve «Peace Trail» går sin gang med en flott elektrisk gitarglidning, som vi gjerne hadde hørt vare langt utover sine tilmålte fem minutter.
De er bare en trio på hele albumet, Young med studiomusikerne Paul Bushnell på bass og Jim Keltner på trommer. De har ikke slitt verken seg selv eller låtene ut med å gjøre dem ferdige til perfeksjon, men her kler det innholdet og budskapet å ikke overdrive.
Bakteppet denne gangen er motstanden mot en rørledning for skiferolje i Dakota. Siouxindianere i Standing Rock-reservatet kunne nettopp feire at leggingen av ledningen er utsatt i påvente av nye utredninger. «We’re all here together fighting poison waters/standing against the evil ways» synger Young i «Indian Givers». Hva han mener med «evil ways» er ikke spesifisert, men den omstridte ledningen er deleid av Donald Trump, og delfinansiert av DnB.
Sånn fortsetter Neil Young enda en gang å synge ut mot all urettferdighet han ser rundt seg. Ofte har engasjementet hatt en tendens til å være omvendt proporsjonalt med det musikalske utbyttet, men denne gangen er det mye å glede seg over. «Show Me» rir på et slags nedstrippet akustisk utgave av Stevie Wonders «Master Blaster»-groove. Her er flere låter som formmessig er annerledes enn det vi er vant til. I «My Pledge» synger Young effektfullt med seg selv, en ubehagelig drøm om Amerika før og nå. «John Oaks» er en lang, engasjert fortelling om en sannsynligvis oppdiktet aktivist. Alt dette er Neil Young på sitt beste. Og så er det «Terrorist Suicide Hang-Gliders», en paranoid sang som vi får håpe er en satirisk vri på den nye fremmedfrykten: «I think I know who to blame/It’s all those people with funny names/moving into our neighbourhood/how can I tell if they’re bad or good».
[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]
Under et forsøk på opprydning forleden slo det meg hvor mange Neil Young-plater som er kommet i de senere årenes løp, som jeg har likt godt å høre på, men som ikke har vært framme siden de kom ut, og er fulle av sanger som er glemt. Bare «Le Noise»-albumet har skilt seg ut som en moderne klassiker. Det er grunn til å tro at «Peace Trail» kan ende opp i det beste sjiktet. Det virker umiddelbart litt underveldende, men etter noen gjennomspillinger kommer alle slags fengslende detaljer til sin rett. Albumet slutter med «My New Robot», som slentrer av gårde over gitarene sine, mens Young ironiserer over en digitalisering som han var en av de første til å omfavne, men som her brått slår av hele albumet på grunn av systemets etablerte algoritmer. Litt morsom denne innbitte skepsisen hans, og det er bare å sette «Peace Trail» på repeat.