Nye takter

A-ha er en parodi på seg selv

KONSERTANMELDELSE: Men a-ha var altså ikke døde? Etter konserten i Spektrum å dømme, er bandet dødt og begravet for godt.

Dagsavisen anmelder

2

KONSERT

a-ha

Oslo Spektrum, 3. mai 2016

A-ha, de ga seg som band, ga også opp pensjonisttilværelsen og kom tilbake på kortere tid enn det vanligvis er mellom albumene deres. Denne tredje konserten i Oslo Spektrum i denne runden er krydret med lys og scenografi fra Void, de samme som også laget 3D-opplevelsen til Kraftwerk. Men denne gangen er effekten kun noen gardiner hengende ned fra taket. De var nok tenkt som fantastiske effekter, men endte opp som klestørk. Bandet var som vanlig, altså sånn passe interessert, mens Anneli Drecker var hypnotiserende og harmoniserte særs godt med Morten Harket, mannen som «ikke vil være popstjerne», men som har perfeksjonert posering siden 1980. Skinnreimer, skinnvest og bar overs faller liksom denne mannen naturlig. Hadde han bare giddet å satse på scenepersonlighet, så hadde vi snakket om verdens største popstjerne.

Men, når ingen av dem engang orker å bidra, om vi ser bort fra Magnes stotrende engelsk, kan man spørre seg om denne konserten er stort mer enn et TV-show. Konserten skal jo på nett. I så fall må folk få pengene tilbake. Statister skal vel ikke betale?

Avstand

Det er ikke akkurat noen hemmelighet at trioen a-ha ikke er bestevenner, de henger ikke sammen på fritiden, men på scenen kan de vel snakke sammen? Trioen er heller ikke noen stor enhet som hjelper hverandre på scenen og skaper stort artisteri visuelt sett. Derfor er det særs velkomment med litt ekstra lys og effekter.

Morten Harket er kanskje verdens mest keitete popstjerne, mens Magne er gjøglete uten å være så veldig morsom og Pål står der og trakterer gitaren uten noe særlig mål og mening, ja ut over det å spille da. I sum er dette likevel a-ha, landets desidert største popsuksess og det har funka ganske så greit, også på scenen. Dog er det befriende å la musikken jobbe med showet og oppleve hvordan flere av komposisjonene blir til noe annet. Dessverre er det begrenset hva disse laknene i Spektrum kan få til. Ja, om ikke likklede er det de ser etter da? En drømmeverden ble det i hvert fall ikke.

Les også anmeldelsen av a-has siste album: Ingen a-ha-opplevelse

Holder ikke mål

Deres siste album, «Cast In Steel», er en forglemmelig affære, som a-has album har vært de siste gangene. Vi må til «Lifelines» for å finne a-ha av gammel klasse. men «Objects In The Mirror» er sånn pass OK. Her ligger også noe av a-has problem. Ikke bare legger de opp og kommer de tilbake, men de var bedre før. I hvert fall på plate.

Derfor er det da også de klassiske låtene publikum svinger seg med på. Avslutningen med «The Sun Always Shines on TV» og «Take On Me» er så bra popmusikk kan bli. Like fullt var det en kjedelig konsert hvor publikum var rekvisiitter for en opptreden som siden skal kringkastes. Som Magne sa i introen; vi rakk ikke å øve først. Nei, det er vel sånn at 1986 var i går da eller?