Annonse

Å dekonstruere a-ha

Langdryg tålmodighetsprøve, særlig for de som «bare ventet på litt a-ha».

Annonse
Nye takter

Morten Harket, Savoy & Magne Furuholmen

Rockefeller, Oslo

KARAKTER 3

Usikkerheten duppet i lufta på Rockefeller i går kveld: Skulle dette bli en slags Idol-konkurranse der a-ha-gutta skulle kjempe mot hverandre i solospill? Ville konseptet avdekke nye sannheter om a-ha, eller var det hele bare et megalomant pr-stunt i forbindelse med Morten Harkets nye soloplate? I tillegg stilte selvfølgelig alle seg spørsmålet de egentlig visste svaret på: Kom Harket, Furuholmen og Waakaatar til å opptre sammen som a-ha i løpet av kvelden?

Først leverte Magne Furuholmen et knippe låter fra soloplatene «Past Perfect Future Tense» og «A Dot Of Black In The Blue Of Your Bliss». Han overrasket positivt med en sjarmerende ro og tilstedeværelse i framførelsen, selv om enkelte av de melankolske poplåtene ble noe pregløse. For som han selv så treffende sa det fra scenen: «Fordelen med å synge låter som ingen kan tekstene på, er at ingen legger merke til at jeg synger feil vers».

Paul Waaktaar og resten av hans Savoy bør imidlertid være bedre kjent for publikum, uten at det hjalp nevneverdig denne kvelden. Bandet leverte dessverre en grøtete og slapp gjennomkjøring av låter fra sin katalog, og selv trumfkortene «Star (I’m Not Stupid Baby)» og «Velvet» virket nesten temmende på publikum: Forsiktig applaus bare. Et par mobilkamera opp i været. Et gjesp kveles. Avventende stemning.

Det var først da Morten Harket mot slutten av sin korte solokonsert slapp løs «Movies», «A Kind Of Christmas Card» og «Spanish Steps», at det løsnet på Rockefeller. Plutselig traff Harkets stemme så armhårene reiste seg, og singeltroikaen utgjorde et foreløpig høydepunkt denne kvelden. Likevel fortsatte folk i salen å skråle, skåle og skoggerle av Harkets kryptiske snikksnakk, som om de var på et slags stand up-show. Jeg innså endelig at de fleste i lokalet kun var der for å få se a-ha samlet på scenen. Og da er det jo klart at to og en halv time med musikalsk oppvarming blir litt i overkant, selv om underholdningen i bunn og grunn er en dekonstruert utgave av ditt favorittband.

Da Harket, Waaktaar og Furuholmen omsider dukket opp i lag og spilte «Train of Thought», «Take On Me» og nytt synth-tungt materiale, beviste egentlig a-ha på egenhånd hva som hadde lugget denne kvelden. For som soloartister har Harket, Furuholmen og Waaktaar i svært varierende grad noe å komme med, mens det jo nettopp er dynamikken, samspillet og motsetningene mellom de tre musikerne som har gjør a-ha til det glitrende popbandet det er.

Annonse