60-tallet en gang til

– Vi spiller denne musikken fordi det er den vi digger mest. Det er ikke vår skyld at det ikke er 1962 lenger, sier Perry Dear. Som, ikke helt overraskende, viser seg å være et artistnavn. For Per Øydir, som vi først møtte som organist i Kåre & The Cavemen i 1997.

– Brutalt at det snart har gått 20 år, sukker han.

Noe helt nytt

Enda lenger er det siden musikken Perry Dear & The Deerstalkers spiller var siste mote. Per Øydir synes det meste var best på 60-tallet, og er en av dem som fortsatt kaller avisen vår for Arbeiderbladet.

– Det vi driver med startet i april 1962, forklarer han. Da sluttet Jet Harris i The Shadows og begynte å spille på en seks-strengers bass.

– Han brukte bassen som et leadinstrument, og kom opp med noe helt nytt som ingen hadde hørt før. Det ble en sjanger ut av det. Den låter mer diabolsk enn Shadows-musikken. Med store produksjoner, mer å jobbe med. Men vi har ikke gått bananas selv, vi spilte alt inn på to dager, sier Øydir.

Tre sjutommere

Låtene Perry Dear har spilt inn kommer retrospektivt tidsriktig ut på tre sjutommers vinylplater, to EP-er og en singel, på Jansen Plateproduksjon.

– Egentlig skulle vi bare lage én EP. Så gikk alt så fort at vi kom opp i 11 låter. Da var Jansen gem, og ville gi ut alt, forteller Øydir, og oppsummerer de tre platene:

– Jeg vil si at «Thunderthrill» er den mest, jeg vet ikke hva jeg skal si, «seriøse». Den med oss i båten på coveret («Perry Dear & The Dearstalkers Play «The Cruel Sea» and Other Favourites») er litt mer gøyal. Og så er det singelen («Mod Bod»/»Night Cry»), som viser to forskjellige sider av oss.

De 11 låtene ligger som et album på strømmetjenestene, men Øydir liker ikke å høre det sånn.

– Dette er ikke et perfekt utvalg låter for en LP. Hadde en LP vært målsettingen hadde vi lagt det opp på en annen måte.

– Det blir en samle-LP da?

– Ha, ha, det er jo på en måte det. Vi håper å få lage et ordentlig album også.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Båser er bra

Etter Kåre & The Cavemen spilte Per Øydir i The Indikation, ei gruppe som spesialiserte seg på 60-tallslyden rundt Hep Stars og Pussycats. Etterpå ble han ble bassist i Peter Berry & The Shake Sets. Enda et eksakt tidsdefinert band.

– Vi ville være et skikkelig bra merseybeat-band, forklarer Øydir. Han er ikke en av alle dem som ikke vil «sette musikken i bås»

– Båser er bra. Det er bra å være kreativ innenfor bestemte rammer. Vi spiller ikke noe fra 1965 og 1966. Såframt det ikke låt datert da det kom, ler han, og legger til at Perry Dear & The Dearstalkers faller mellom to stoler, siden de verken spiller piggtrådmusikk eller er et beatband.

Musikalsk korrekt

– Gruppene på 60-tallet spilte ofte. Beatniks og Vanguards spilte sikkert fire-fem-seks ganger i uka. Da blir du jo god. Hvis du ikke er talentløs, da. Ikke rart de ble bedre enn bandene i dag, synes Øydir. Selv om denne musikken høres ung og uskyldig ut er den ikke så enkel som mange liker å tro.

– Mange tror den musikken er så lett. Men skal du få det til å trøkke, samtidig som den skal være finurlig og delikat, så er den ikke så lett likevel. Jeg har sett så mange gamle band fra 60-tallet, og nye band som spiller den musikken, og de låter så tannløst. De har glemt attityden. De som spilte denne musikken tok den på alvor, men de var ikke redde for å ha det litt moro også.

Perry Dead & The Deerstalkers kler seg selvfølgelig etter datidens standard.

– Vi vil være korrekte. Ikke en fattigmannsversjon, sier Øyen.

Sært eller rart

Tidligere i vår var Perry Dear & The Dearstalkers backingband da Yngve Bjerke skulle gjenskape lyden fra sitt Firebeats Inc, og deres nærmest sagnomsuste, lenge fortapte debutalbum fra 1966.

– Det var utrolig gøy. Det var en utfordring å lære låtene, det er en annen måte å spille på enn vi ellers gjør, men vi plukket ut de låtene som passet best for oss, og kjøpte sånne jakker som de hadde. Yngve Bjerke var imponerende, han har guts og attitude som gjorde dette til mer enn en oldies-but-goldies-kveld, sier Per Øydir. Men likevel: Det går aldri an å komme helt tilbake til da?

– Når bandet vårt står på scenen på Last Train så skjer det noe. Men det er ikke 60-tallet. Vi kan gjenskape musikken til minste detalj, men den er ikke det nye og hippe. Følelsen av at det er nå det skjer. den kan vi ikke gjenskape.

– Da vil mange kalle dette for nostalgi?

– Det tar jeg med knusende ro. Vi er bare fans av denne musikken. Hvor mange som har glede av det vi spiller vet jeg ikke. Men vi har i alle fall glede av det. Andre får bare synes det er så sært eller rart som de vil.