Nye takter

50 sanger for livet

Nytt monumentalverk fra Stephin Merritt. Denne gangen én sang for hvert av de 50 årene i hans liv.

Dagsavisen anmelder

5

Magnetic Fields

«50 Song Memoir»

Nonesuch/Warner

«50 Song Memoir» med The Magnetic Fields er nettopp det tittelen antyder: Et album med 50 sanger, én for hvert år i livet til frontmannen Stephin Merritt. Som på sitt forunderlige vis klarer å holde interessen ved like hele veien, det enorme omfanget til tross. Også til tross for at stemmen til Merritt, hans monotone baryton, fortsatt vil være en utfordring for mange. Denne gangen synger han alle sangene selv, med hele den musikalske spennvidden til The Magnetic Fields, fra syntetisk støy til vakker akustikk, og langt på vei alt mulig innimellom, alt etter hva som passer sangene best. Også med et nytt dogme: Bare sju instrumenter på hver låt, ingen instrumenter brukt mer enn sju ganger. Det siste legger man faktisk ikke merke til uten å vite det, eller, selv ikke da.

«69 Love Songs» med The Magnetic Fields, dette forunderlige trippelalbumet fra rundt århundreskiftet, er et av de største underverkene i moderne pophistorie. Bare noen få sanger var unnværlige, men tittelen «63 Love Songs» ville vel vært så mye dårligere enn «69 Love Songs» at det ikke var verdt redigeringen. Stephen Merritt demonstrerte den store sangskriverkunsten, med fantasifulle fortellinger fra sitt eget liv, de smarteste rimene, og de mest smakfulle melodiene. Etter fem foregående album som kulthelter var Magnetic Fields fortsatt kulthelter, men for en langt større kult. Merritt har laget en rekke mer eller mindre briljante album i mellomtiden, også under helt andre navn, men «50 Song Memoir» er et nytt utløp for de helt storslåtte ambisjonene i prosjektet hans.

En sang for hvert av 50 år i livet høres ut som en absurd idé. Stephin Merritt slipper selvfølgelig unna med dette også. Han begynner med unnfangelsen i «Wonder Where I’m From», og tar det derfra. Første tilløp til eksistensiell grubling kommer i «No»: «Is there a source of wisdom/that will see you through/Will there be peace in our time/No!» Realisme, eller merrittsk kynisme, det går ofte hånd i hånd.

Sangene er stor fortellerkunst, og fulle av popkulturelle referanser. Spesielt til musikk. «They’re Killing Children Over There» handler om da ham som femåring var med moren på konsert med Jefferson Airplane, hørte Grace Slick rope «de dreper barn der borte», og ble vettskremt siden han ikke hadde tatt inn over seg dette med Vietnam-motstanden og trodde det skjedde et sted i salen. Budskapet er imidlertid at han savner disse holdningene hos senere artister.

«Hustle 76» hyller ei samleplate med discomusikk. Han synger om de første forsøkene på starte rockeband i «The Blizzard Of 78», mens «Rock’n’ Roll Will Ruin Your Life» er en advarsel fra moren året etter, om ikke å bli sånn som den udugelige faren, en sanger og låtskriver som fort forsvant ut av livet deres. Videre forteller «London By Jetpak» om en ferietur i 1980 da han dessverre fortsatt var for ung til å forstå at det var en musikkbevegelse på gang. De etterfølgende «How To Play The Synthesizer», «Happy Bleeping» og «Foxx and I» har fortellende titler som viser at lille Stephin for oppdaget den elektroniske musikken på egen hånd, sistnevnte er virkelig er hyllest til John Foxx i Ultravox. Dette strekket preges av livsglede og optimisme. Som ble revet ned i årene som fulgte.

Året 1989 er representert med «The 1989 Musical Marching Zoo», egentlig navnet på et langt tidligere band som ble skapt i en amerikanske bubblegum-fabrikken til produsentene Katzenetz Katz. Magnetic Fields reproduserer deres kvasi-psykedeliske lyd. Merritt synger at dette er bandet han helst ville vært med i selv, fordi musikerne var usynlige, nærmest ikke-eksisterende, og aldri trengte å stille opp på bilder. En nerdete referanse, men også et uttrykk for generell usikkerhet og mindreverdighetsfølelse, som aldri er langt unna i denne sammenhengen.

Stephen Merritt har sjelden tatt lett på livet. «Dreaming In Tetris» forteller om stemningen i det homofile miljøer etter 1990, da venner for alvor begynte å falle fra: «We expected nuclear war/What should we take precautions for». Det er vel den dystreste tekstlinja jeg noen gang har hørt, ikke minst fordi den er så sørgelig sosialrealistisk. Og likevel er humoren aldri langt unna. «Me And Fred And Dave And Ted» er en fornøyelig, fengende rapport fra et kollektiv, med et fargerikt persongalleri. Her er derimot ingen klare referanser til omsider å gjøre suksess med The Magnetic Fields. Nesten som at en sånn opptur ikke helt klér det overordnede konseptet til Stephin Merritt. «Snow White Cottages» forteller imidlertid om en periode da han bodde i den gamle hytta til “poor dear Elliott Smith”, og ikke ville være med i en dokumentarfilm om seg selv. Så stort, vakkert og melankolsk at Elliott Smith ikke kunne gjort det bedre selv.

Stephin Merritt skriver på omslaget at hvis sangene høres litt mildere ut ettersom han nærmer seg 50, er det bare fordi sånn livet er. «I’m just a singer/It’s only a song/The things I remember are probably wrong», synger han i nydelige «I Wish I Had Pictures», når det går mot slutten. Han advarer mot å lete etter en sammenhengende fortelling, men også mot å redusere albumet til enkeltsanger, eller, skrekk og gru, lister over høydepunkter. Likevel har Magnetic Fields som alltid en rekke sublime sanger som kan høres fritt fra konteksten, sanger som «I Think I’ll Make Another World» eller «Ghosts Of The Marathon Dancers», som lever sitt eget liv i all evighet. «50 Songs Memoir» en av de mest eventyrlystne musikalske fortellingene fra dette århundret.